Hvor ille står det egentlig til med norsk akademia?

Fra tid til annen rykkes det ut i norsk offentlighet med beskrivelser av hvor ille det er fatt med norsk akademia. Sist ute er Akademiet for yngre forskere (AYF), som poengterer at norsk akademia presterer høyst middels og at Norge ikke har noen universiteter blant de 100 beste i verden. Denne elendighetsbeskrivelsen må nyanseres!

Denne bloggen er først publisert som et debattinlegg i Khrono.

Uttrekk fra Shanghai rangeringen 2017

Aronsen og Lind fra AYF bruker fjorårets OECD-evaluering av det norske innovasjons- og forskningssystemet for å belegge at «de akademiske resultatene i Norge kan karakteriseres som høyst middels, også justert for lavt folketall». De følger opp med tre råd til regjeringens revisjon av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning: 

  • Prioriter karriereveier i akademia
  • Vær bevisst på hvordan forskningskvalitet påvirkes av akademiske insentiver
  • Inkludér humaniora og samfunnsvitenskap i teknologiutviklingen.

Dette er gode råd, som det vil være fornuftig av regjerningen å lytte til. Samtidig vet vi at norsk forskning utvikler seg positivt.

Ifølge Indikatorrapporten (2017) har Norge nå klatret opp på samme nivå som Finland og Sverige når det gjelder antall siteringer per artikkel, men fortsatt er Danmark, Nederland og Sveits et godt stykke foran. Også når det gjelder andelen svært høyt siterte artikler, har norsk forskning vist betydelig fremgang.

Shanghai-rangeringen – som vel er den eneste rangeringen hvor subjektive omdømmehøringer ikke har stor vekt – ligger Universitetet i Oslo på en 62. plass (2017). Ut i fra folketallet i Norge er det oppsiktsvekkende bra. Vi har sett på topp 100-listen til Shanghairangeringen ut ifra folketall. Deler du antall universiteter på topp 100-listen med folketallet, plasserer Norge seg på en 6. plass i verden. Russland, med 144 millioner innbyggere, har i likhet med Norge ett universitet blant de 100 beste, på plass nummer 93. Frankrike, med sine 65 millioner innbyggere, har tre universiteter blant de 100 beste. Det samme har Japan, med 127 millioner innbyggere. Pr capita leverer vi faktisk godt. 

I den norske debatten om forskning og høyere utdanning er dette perspektivet stor sett fraværende. Universitetet i Oslo er blant de beste universitetene i verden, og at vi hevder oss i dette selskapet med vårt beskjedne folketall, er svært bra. Samtidig kan vi, og skal vi, bli enda bedre. 

OECD-evalueringen pekte på noen tydelige utfordringer. En av de viktigste anbefalingene fra OECD var at det må gjøres mer for å dyrke frem fremragende forskningsmiljøer og internasjonalt ledende universiteter. Forskerforum oppsummerte som følger: De større universitetene er velfinansierte i europeisk målestokk, men det er behov for budsjettøkninger før noen få toppuniversiteter kan bli fremtredende aktører i europeiske høyere utdanning, på nivå med de beste belgiske, danske, nederlandske, tyske og sveitsiske institusjonene». Skal Norge hevde seg i verdenstoppen innen forskning og høyere utdanning må de statlige bevilgningene mao premiere dem som leverer de aller beste resultatene. Utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og de norske universitetene er her et mulig og potensielt sterkt redskap for regjeringen.

Av Svein Stølen og Åse Gornitzka
Publisert 2. mars 2018 08:00 - Sist endret 16. apr. 2018 09:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.