English version of this page

Anne Birgitte Rønning

Kandidat til universitetsstyret i gruppen fast vitenskapelig ansatte.

Anne Birgitte Rønning er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, HF. Hun har vært fast vitenskapelig tilsatt ved UiO siden 1996.

Anne Birgitte Rønning, professor ved ILOS.

Forslagsstiller

  • Harriet Bjerrum Nielsen, professor, STK

Valgplattform

Den viktigste motivasjonen for å stille til valg som FVA-representant i Universitetsstyret er at jeg har sterk tro på universitetsdemokratiet og har lyst til å bidra til det. Jeg har bred erfaring fra universitetets styringsorganer på alle nivåer (se under). Erfaringer fra så forskjellige verv som styret for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Den sentrale klagenemnda ved UiO og helt nylig det sentrale Forskningsinfrastrukturutvalget har gitt meg forståelse for mangfoldet og ulikhetene, men også fellesskapet ved Universitetet i Oslo. Jeg er særlig opptatt av kvaliteten på utdanningen vi tilbyr, og av vilkårene for forskning og forskningssamarbeid. Hensynet til universitetets ansvar og rolle i samfunnet og behovet for internasjonalt samarbeid ligger til grunn for begge.

1) Utdanning og utdanningskvalitet

Universitetsutdanningene er kjennetegnet ved at kunnskapen som formidles er kompleks, både ny og gammel, forskningsbasert, utprøvende, antidogmatisk og ettertenkende, kritisk og anvendbar. Studentene som søker hit, investerer år og lån for å tilegne seg en kunnskap som bør gi mening for dem her og nå, og som kan brukes i arbeid som tjener både samfunnet og dem selv. Jeg har vært med på å utvikle mange studietilbud innenfor humaniora og kjønnsforskning, og i dette har jeg alltid vært opptatt av at studiene skal gi både læringslyst og anvendbar kritisk kompetanse. Etter min erfaring er variasjon i undervisnings- og vurderingsformer og studieløp som gir både fellesskap og møter med nye folk, fag og disipliner, de viktigste kriteriene for å lykkes med dette. Det er stort mangfold ved UiO når det gjelder innhold i utdanningene, og i måten det undervises på, og det er viktig at gode opplegg og erfaringer løftes frem og diskuteres i flere fora enn der de har sin opprinnelse. Jeg er også opptatt av internasjonalisering: både studentene selv og universitetet har glede av at studenter reiser ut og tar deler av utdanningen sin ved andre læresteder.

Med Stortingsmelding 16/2016-17, «Kultur og kvalitet i høyere utdanning», fremmes tydelige forventninger til universitetet om å satse mer på utdanningen, på innhold og undervisningsformer og på måten vi vurderer undervisning. Selv om studietilbudene ved UiO allerede er gode, har jeg tro på at de kan bli enda bedre, og jeg vil gjerne være med på å diskutere hvordan det kan gjøres, og å legge til rette for at satsningen blir realisert. Målet må være at undervisning oppfattes som like verdifullt arbeid som forskning, og at studentene opplever studiene som meningsfulle og fullfører utdanningene de har begynt på.

2) Forskning og forskningssamarbeid

Forskningshverdagen kan te seg ganske forskjellig ved universitetets mange enheter og forskningsmiljøer. For noen dreier det seg om å sitte alene med et vel avgrenset materiale og metoder og verktøy som finnes på skrivebordet, mens forskningen for andre utfoldes i store internasjonale nettverk som forutsetter samarbeid, ansvarsfordeling og kostbart utstyr. Forskningspolitikken må ta hensyn til hele spennet. I tillegg til å legge til rette for store satsninger som Life science og Norden-satsningen, må universitetet ha mekanismer og midler som fanger opp initiativer som kommer nedenfra, ikke minst med tanke på tverrfaglig forskningssamarbeid. Bruken av «småforsk»- og «såkorn»-midler viser at det ofte er lite som skal til for å utvikle forskning av høy kvalitet. Jeg tror det kan vært fruktbart med en større pott sentralt, utenfor de store satsningene, som tverrfaglige/tverrfakultære forskergrupper kan søkt om midler fra i arbeidet med å videreutvikle ideer sammen - f.eks. med henblikk på senere prosjektsøknader om eksterne midler.

Universitetet har sin fremste legitimitet i å utvikle kunnskap og kompetanse for det norske samfunnet, men internasjonalt samarbeid er i dag også et grunnleggende vilkår for forskningen. Jeg er mer opptatt av samarbeid enn av konkurranse. Universitetet må legge til rette for samarbeid gjennom avtaler og infrastruktur, alt etter disipliners og fagmiljøers ulike behov.

I dette er det også tre forhold som er viktige, og som jeg mener UiO, som landets fremste og største universitet, må gå i bresjen for:

  • Forskning viser at både arbeidsmiljøer og forskning blir bedre av mangfold. UiO må fortsette arbeidet for likestilling med tanke på kjønn, men også med tanke på etnisitet, i rekruttering til stillinger og verv, og til studier.
  • Internasjonalisering innebærer kommunikasjon. Av hensyn til miljøutfordringene må UiO oppfordre til bruk av kommunikasjonsmidler som reduserer CO2-avtrykk til det aller mest nødvendige. Det bør satses på digitale kommunikasjonsplattformer i forskningssamarbeid, møter over Skype, etc. UiO bør bestrebe seg på å bli ledende også som grønt universitet.
  • Internasjonalisering innebærer kommunikasjon på engelsk, men UiO har også et særlig ansvar for å opprettholde norsk som forskningsspråk. Om forskningen skal få betydning i norsk offentlighet, må vi kunne delta og kommunisere på norsk.

Universitetspolitisk erfaring og faglig bakgrunn

Helt fra studietiden har jeg deltatt aktivt i universitetsdemokratiet, som studentrepresentant i Det akademiske kollegium (Universitetsstyret) i Bergen på 1980-tallet, som stipendiat i fakultets- og instituttråd ved UiO på 1990 tallet og som fast vitenskapelig ansatt i instituttstyret på ILOS i 2009-2012 og i Fakultetsstyret på HF fra 2015 til nå. Jeg har også representert Humanistisk fakultet i styret for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i tre perioder, hvorav én som nestleder og én som styreleder. I en periode har jeg vært vararepresentant i Den sentrale klagenemnda ved UiO, og høsten 2016 ble jeg oppnevnt som HF-representant i universitetets Forskningsinfrastrukturutvalg. Jeg har en periode på 90-tallet også vært administrativt ansatt, som leder av HFs forskningsadministrasjon, og da var jeg sekretær for fakultetets forskningsutvalg.

Jeg har lang erfaring med faglig utviklingsarbeid, tverrfaglig og på tvers av institutt- og fakultetsgrenser, bl.a. i forbindelse med kvalitetsreformen (årene 2002-2006), da jeg ledet arbeidet med Program for litteraturstudier og deltok i arbeidet med det tverrfaglige kjønnsforskningsprogrammet. I 2013 utarbeidet jeg sammen med to kolleger ved HF på oppdrag fra fakultetet et nytt tverrfaglige masterprogram i Europeisk kultur. Jeg har altså særlig arbeidet med utvikling av studietilbud, og jeg har vært opptatt av kvaliteten på utdanningene, og av at kandidatene skal ha en god og tydelig kompetanse som de selv kan sette ord på.

Jeg har erfaring fra tverrfaglige forskningsgrupper, både på HF-fakultetet, nasjonalt og internasjonalt.

Både universitetet og samfunnet det er en del av, har endret seg siden jeg som ung student deltok på øverste nivå i universitetspolitikken, men det vil være en styrke for min deltakelse i Universitetsstyret at jeg har hatt ulike roller og perspektiver i universitetsdemokratiet. Jeg synes jeg kjenner universitetet godt, og jeg har alltid kommunisert godt med representanter fra de andre gruppene i universitetets styringsorganer. 

Publisert 4. mai 2017 13:55 - Sist endret 7. feb. 2020 16:59