Podkast: 10 år etter 22. juli: Høyreekstremt tankegods lett tilgjengelig på nett døgnet rundt

Da 22. juli-terroristen drepte 77 mennesker med å bombe regjeringskvartalet og å skyte alle han kunne på Utøya, forsket antropolog Cathrine Thorleifsson allerede på radikal nasjonalisme og politisk vold, men da internasjonalt.

– 22. juli ble en påminner om at terror kan forekomme også i et demokrati som Norge og ikke er noe som kun skjer i land preget av langvarig krig og konflikt. Jeg har tidligere bodd og forsket lenge i Midtøsten. Jeg har vært vitne til terrorangrep i London 7. juli 2005 og i Israel i 2007. De siste årene har jeg forsket på de bakenforliggende driverne for hvorfor noen mennesker trekkes mot høyreekstremt tankegods, sier Cathrine Thorleifsson, som er sosialantropolog og forsker ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX).

Var skamfull over ikke å ha visst

Også Harald Klungtveit som i dag er redaktør for nettavisa Filter Media, som særlig dekker høyreekstremisme, fikk en vekker etter 22. juli for ti år siden.   

– Den gang jobbet jeg i Dagbladet med selve hendelsen. I begynnelsen var vi veldig opptatt av at gjerningsmannen kunne være «en av oss». I ettertid var jeg litt skamfull på egne og journaliststandens vegne for at vi ikke hadde forstått alvoret i muslimhat, konspirasjonsteorier og hatet mot Arbeiderpartiet. Det var en blindsone for oss, som jeg har vært opptatt av å borre i siden, sier Klungtveit, som i 2020 kom ut med boka: «Nynazister blant oss. På innsiden av den nye høyreekstremismen».

I denne episoden av podkasten Universitetsplassen snakker Cathrine Thorleifsson og Harald Klungtveit om 22. juli – 10 år etter – blant annet om nettsteder med høyreekstremt budskap som visker ut grensene mellom skyting som spill og skyting i virkeligheten. Programleder er Gro Lien Garbo.

– Kjernen i 22. juli-terroristens beveggrunner var konspiratorisk hat mot Arbeiderpartiet og en avvisning av demokratiet. Han var inspirert av en transatlantisk flyt av muslimfiendtlige ideer, som blant annet baserer seg på konspirasjonsteorier om at det finnes eliter som samarbeider - og som har en hemmelig plan om å destruere Europa med immigrasjon fra muslimske land, sier Thorleifsson. Hun understreker at det er det samme tankegodset som inspirerer dagens høyreekstreme på ulike nettflater.   

– Hva er det mest utfordrende ved å følge med på det som skjer på nettstedene?

– Det er et fenomen i rask endring med mange nye aktører og plattformer hele tiden. Så utfordringen er jo kontinuerlig å følge med og å fange opp hvordan aktører selv benytter seg av ny teknologi for å rekruttere, skape tilhørighet spre og sirkulere propaganda, sier Klungtveit. Hans erfaring er at om han ikke har fulgt med i en måned, så har det plutselig oppstått en helt ny plattform eller et forum han ikke kjente til, eller så er viktige møteplasser lagt ned eller flyttet på.

– Man klarer å danne seg et øyeblikksbilde, og etter hvert ha erfaring til å se stemninger eller trender, men det er ikke mulig verken for journalister eller forskere å ha et overblikk over alt som foregår, understreker han.

Fra lek til terror

Både Klungtveit og Thorleifsson understreker at det særlig er utfordrende at det høyreekstreme tankegodset som spiller på og oppfordrer til vold finnes på så mange ulike flater - og at det i tillegg spenner fra humoristisk og ganske uskyldig lek med tabuer til de aller hardeste lukkede gruppene med terrorplanlegging og deling av bombeoppskrifter.

– Det vanskeligste spørsmålet er hva man skal se etter: Hvem er farlig og hvem er det som bare tøyser?  Det er den aller største utfordringen, sier Klungtveit.  

– Hvilken rolle spilte de digitale plattformene for den verste terrorhandlingen på norsk jord for ti år siden?  

– De spilte en stor rolle. Da Breivik trakk seg tilbake til gutterommet på Hoff i Oslo før terrorhandlingen gikk han inn i en skjermmediert verden på mange plattformer. Han forholdt seg både til norske, europeiske og amerikanske nettsider, blant annet muslimfiendtlige nettsider og nettsider om hvit overmakt. Og ikke minst så satt han og skrev dette såkalte kompendiet sitt basert på klipp og lim av det han fant, sier Thorleifsson.

– I tillegg forberedte han seg også for de grusomhetene han skulle gjennomføre ved å gå inn i en spillifisert verden hvor han skapte en emosjonell avstumpethet til det han skulle gjennomføre. Så det vi så var en som var tidlig ute med å benytte digitale nettsamfunn og digital teknologi i radikaliseringsprosessen.

Thorleifsson viser til hvordan 22. juli-terroristen åtte år senere inspirerte Christchurch-terroristen på New Zealand, som drepte 51 personer. Han benyttet digitale plattformer og livestrømmet drapene – som om det var et skytespill.  

– Når en ser nettbruken til Breivik, så ser det nesten ut som en tidligere generasjon, en helt antikvarisk æra i forhold til det man ser i dag. Om man ville oppsøke det mest ekstreme innholdet for ti år siden, måtte man nesten vite hvilke nettsteder man skulle inn på med lukket pålogging eller navn og miljøer som verserte på ryktebørsen, internt i miljøene. I dag er alt tilgjengelig i løpet av så fryktelig kort tid, sier Klungtveit.  

En ny generasjon uten skille mellom online og offline

– I dag er det jo en ny generasjon unge som har en potensiell propagandasentral i lommen. Smarttelefonen har kommet siden 22. juli.  Skillet mellom offline og online er for mange ikke så relevant lenger. Det er der du oppholder deg i stor grad - på nett - og der du også kan utvikle interessen for nye temaer. Du kan enkelt gå inn på helt åpne høyreekstreme forum og noen blir radikalisert av de ideene som spres der. Du søker opp en video av en høyreradikal tenkter på Youtube og så anbefaler algoritmene mer og mer ekstremt innhold. Algoritmisk forføring kan man også kalle det, sier Thorleifsson.

Sosialisering på anonyme og umodererte plattformer kan begynne for gøy eller som underholdning og så kan brukeren begynne å endre virkelighetsoppfatning. Plutselig har du endt opp i et meningsfellesskap som avviser vitenskap og demokratiske institusjoner. Thorleifsson understreker at det selvsagt ikke er slik at alle blir radikalisert på nett. Radikalisering skjer i samspill med bakenforliggende sårbarhet. 

Både hun og Klungtveit forteller at mye av internettkulturen er humoristisk og er basert på at den skal være overskridende og underholdende. Vold promoveres via såkalt memetisk ironi, som er visuelle vitsetegninger, og det er en hel subkultur som de innforståtte bruker for å trolle utenforstående og inspirere innforståtte, for eksempel ved hjelp av «Happy Merchant,» som er en antisemittisk karikatur.

Post-organisatorisk fascisme

– Det er mange paralleller til fascismen på 30-tallet. Den benyttet også humor, men forskjellen er at det i dag er et globalt medforfatterskap. Selv om du sprer ideene dine raskt og anonymt, så får du også status hvis du tilfører et element som er innovativt eller overskridende blant meningsfeller.

– Det er en ny måte å produsere status på i disse miljøene på, som ikke følger klassisk fascisme og organisatoriske hierarkier. Vi kan kalle det post-organisatorisk fascisme, sier Thorleifsson.

Det problematiske er, ifølge henne, at hatet pakkes inn i humor. For brukeren kan memetisk ironi føre til en normalisering av rasisme og vold – og i hvert fall skape forvirring.   

– Vi ser en normalisering av voldshandlinger – helt eksplisitt. Etter moskémassakren i Christchurch på New Zealand ble bilder og klipp fra selve angrepsvideoen raskt til «morsomheter» i Telegram-kanalene. Jeg husker hvordan et klipp av en forbipasserende kvinne som ble henrettet med et skudd i hodet ute på gata, ble gjort til en gif, en kort animasjon, som ble en slags standardrespons mellom brukere, forteller Klungtveit, som er særlig bekymret over grensene mellom spill og virkelighet, som viskes ut.

– Når du sitter foran en skjerm i en norsk by, kan du oppleve at du er del av noe mye større, at det er finnes meningsfeller der ute, som er villige til å gå fra computeren og til å begå voldshandlinger i den fysiske verden. Det er mange poster som oppfordrer til å framskynde rasekrigen i den fysiske verden. Det skapes en oppleves av at det haster og det i seg selv kan virke inspirerende på noen radikaliserte individer, sier Thorleifsson.

 – Hva er det som gjør at så mange trekkes mot høyreekstreme og voldelige miljøer?

– Det kan være mange grunner, som ikke har noe med nettet å gjøre. Menneskelige behov som identitet, tilhørighet, retning, opplevelse av kontroll over eget liv, å ha opplevd utenforskap, sosial ekskludering, en følelse av å ha blitt krenket, tidligere traumer. Listen er lang for de ulike driverne, sier Thorleifsson.  

– For noen unge voksne kan et høyreekstremt nettsamfunn fungere som et digitalt fellesskap og være en vei ut av isolasjon og utenforskap.

– Der du kanskje sliter i den fysiske verden, kan du i nettverden oppleve en følelse av kontroll - samtidig som du forholder deg til en fantasi om heroisk maskulinitet.

– I høyreekstreme nettsamfunn glorifiseres terrorister og terrorangrep rangeres. Dette kan virke motiverende både for den enkelte terrorist og for dem de prøver å inspirere, sier Thorleifsson.

Det gjelder å eskalere opp kollapsen

Klungtveit mener at den ideologiske rammen er en unnskyldning for å ty til vold ved å dyrke fram en holdning om at «verden kan dra til helvete.»

– Det handler om akselerasjonisme. Verden skal kollapse for kanskje å bygges opp igjen, kanskje ikke. Det blir man ikke helt enig om. Det som gjelder er uansett å eskalere opp kollapsen i samfunnet, som i en apokalyptisk forestilling, der det ikke spiller så stor rolle hvem som overlever eller hvem som dør, sier han.

– Det er ganske mange i dag som flørter med ideer som er til forveksling like 22. juli-terroristens, påpeker Thorleifsson.

– Men hva kan gjøres for å demme opp for alt dette farlige tankegodset? 

– Når vi snakker om det digitale landskapet, vet vi at noen av de store teknologiselskapene er på ballen, som Twitter, Facebook og Youtube. I løpet av den siste tiden har de kriminalisert en del innhold, som holocaustfornektelse og hvit overmakt-nasjonalisme. De har deplattformet en rekke aktører, inkludert tidligere president Donald Trump, sier Thorleifsson.

– Men samtidig er det en del plattformer som er veldig løst modererte og som er tilgjengelige for unge globalt. Det er en nesten umulig oppgave å ha kontinuerlig oversikt over alt dette. Så jeg tror vi også må gå helt tilbake til grunnleggende drivere, som ikke bare handler om internett. Vi må se på hvordan man kan jobbe mot rasisme og skape demokratisk beredskap blant alle i befolkningen. Vi må identifisere avhumaniserende konspirasjonsteorier og samtidig bygge inkluderende, robuste lokalsamfunn, understreker hun.

– Og så må vi jo huske at det ikke er tusener på tusener av «Breivik»-er eller «Tarrant»- er eller «Manshaus»-er der ute. Det er heldigvis ytterst sjeldent at noen høyreekstreme begår massedrap. Men det er viktig å tenke igjennom hva normaliseringen av snakk om denne typen hendelser gjør og hvilken skade det kan gjøre på samfunnet på mer subtile måter, sier Harald Klungtveit.