– Vi, som absolutt alle andre i Norge, fikk sjokk. Det var så overraskende at noe sånt kunne skje her.
Det sier Trine Eilertsen, sjefredaktør i Aftenposten. 22. juli 2011 var hun redaktør for Bergens tidende. I likhet med andre norske medier visste de lite om høyreekstremisme i Norge på det tidspunktet.
– I etterkant av angrepet ble norske medier kritisert for at de ikke hadde fulgt godt nok med på ytre høyre, sier Anna Grøndahl Larsen, medieforsker og førstelektor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO.
Hun ser en tydelig endring etter 2011.
– Norske redaksjoner har viet flere ressurser til å følge med på og kartlegge ekstreme miljøer, både på nett og fysisk.
Hør Trine Eilertsen og Anna Grøndahl Larsen snakke om hva som må til for at media skal følge med på, forstå og formidle hva høyreekstremisme er:
Frykt for trykkoker-effekt
Etter terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya fulgte en debatt om grensene for høyreekstreme holdninger. Burde norske medier la aktører som delte Anders Behring Breiviks politiske ståsted få mer plass i avisspaltene?
– Noen mente de slapp for lite til og at vi bidro til en trykkoker-effekt, andre mente de burde slippe enda mindre til, fordi disse trollene ikke sprekker i solen, sier Eilertsen.
– Det er krevende å håndtere dette tankegodset i våre flater. For hvordan skal du gjøre det uten å bidra til å spre holdninger og tankegods du ikke vil spre?
I en studie som nylig er publisert i tidsskriftet Perspectives on Terrorism, viser Grøndahl Larsen at høyreekstreme kommer til orde i norske medier, men at det skjer i nyhetssaker og ikke i meningsjournalistikken.
– Elitekilder, som stortingspolitikere, PST og politiet, forskere, journalister og kommentatorer dominerer dekningen. De definerer og setter premissene for debatter om høyreekstremisme, sier hun.
Høyreekstremister omtales ikke som legitime
Samtidig viser analysen at høyreekstreme kilder også kommer til orde. De utgjorde 10 prosent av kildene, noe som tilsvarer andelen forskere og eksperter.
– Det er ikke dekning for å si at de bare blir snakket om og ikke får uttale seg. Mediene viderebringer forklaringer fra retten, men også uttalelser om egne synspunkter og ideologi.
Når høyreekstreme kilder uttaler seg, er det som oftest kort og mot slutten av tekstene.
– De settes i en tydelig kontekst: høyreekstremisme snakkes først og fremst om som en demokratisk utfordring, sier Grøndahl Larsen.
Har andre arenaer enn nyhetsmediene
– Det strømmer aldri inn debattinnlegg fra høyreekstreme, forteller Trine Eilertsen.
Hun peker på fremveksten av sosiale medier, chatrom og alternative medier som gir høyreekstreme egne arenaer. Men når de en sjelden gang får en kronikk eller et debattinnlegg fra slike avsendere, må redaksjonene vurdere dem nøye.
– En ting er det åpenbart høyreekstreme, for eksempel det som oppfordrer til vold. Det er det ikke vanskelig å la være å publisere. Men når vi snakker om tankegodset, snakker vi om det politiske innholdet og verdenssynet, påpeker redaktøren.
– Det kan for eksempel handle om hva motivet til politikere i Arbeiderpartiet har vært for å tillate innvandring og flyktninger. Skal du få lov til å si at de ønsker å forandre Norge og ødelegge kulturen? Eller skal vi si at det langt over i konspirasjoner og at de ikke kan få påstå det?
Jobber for fakta og forståelse
Grøndahl Larsen og Eilertsen mener media har et ansvar i arbeidet mot høyreekstremisme.
– Vi ønsker jo å forstå hvordan så mange som mulig tenker om vår tids store og polariserende spørsmål, som jeg mener er klima og migrasjon. Da må vi forstå de ulike frontene, sier Eilertsen.
Nylig lanserte Aftenposten podkasten Noen å hate, om internettkulturen som radikaliserte terroristen Philip Manshaus. De ønsket å intervju Manshaus, som til slutt sa nei.
– Hadde vi gjort det, hadde vi sittet med råmaterialet og vurdert hva han skulle få si i våre flater. For det er journalistisk interessant, og interessant for å forstå dette. Og skal vi jobbe imot høyreekstremisme, er vi faktisk nødt til å forstå hva det er.
Kilde: Grøndahl Larsen, Anna (2021): Drawing the Boundaries of Legitimate Debate: Right-Wing Extremism in Norwegian News Media in the Decade After the July 22, 2011 Attacks i Perspectives on Terrorism.
10 år etter 22. juli
Siden 22. juli 2011 har norske forskere undersøkt hvordan terrorangrepet påvirket det norske samfunnet. Hør hva de har funnet ut i podkastserien 10 år etter 22. juli.
- Hvordan skal vi minnes terroren? Med Anders Ravik Jupskås, C-REX og Anne Talsnes, 22. juli-senteret.
- Hets av politikere har økt etter 22. juli. Hemmer det rekrutteringen? Med Tore Bjørgo, C-REX og Kamzy Gunaratnam, Arbeiderpartiet.
- Trusselbildet etter 22. juli. Med Jacob Aasland Ravndal, C-REX og Siv Sørensen, PST.
- 1 av 3 overlevende fra Utøya har fortsatt store helseplager. Hva behøver de? Med Grete Dyb, Institutt for klinisk medisin ved UiO.
- Høyreekstremisme florerer på nettsteder og i spill, hvor grenser mellom humor og vold viskes ut. Med Cathrine Thorleifsson, C-REX og Harald Klungtveit, Filter Nyheter.
- Trenger vi en ny 22.juli-kommisjon? Med statsviter Cathrine Holst og rettssosiolog Kristin Bergtora Sandvik.
- Hvordan undervise barn og unge om 22.juli? Med Silje Erdal, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) og Lars Gudmundsson, Læringssenteret på Utøya.
Hør flere episoder av Universitetsplassen
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.