English version of this page

Erling Sverdrup Sandmo

Kandidat til universitetsstyret i gruppen fast vitenskapelig ansatte.

Erling Sverdrup Sandmo er professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, HF.

Erling Sverdrup Sandmo, professor ved IAKH, HF.

Forslagsstillere

  • Helge Jordheim, professor, IKOS/HF

  • Rune Svarverud, professor, IKOS/HF

  • Benedicte Bull, professor, SUM

  • Oddbjørn Leirvik, professor, TF

  • Tor Egil Førland, instituttleder, IAKH/HF

  • Mette Halskov Hansen, professor, IKOS/HF

  • Hilde Henriksen Waage, professor, IAKH/HF

  • Karen Gammelgaard, instituttleder, ILOS/HF

  • Bjørn Olav Utvik, instituttleder, IKOS/HF

  • Arild Engelsen Ruud, forskningsleder, professor, IKOS/HF

Presentasjon

Jeg er professor i historie med tidsrommet 1500-1800 som spesialfelt. Doktoravhandlingen min (1998) handlet om vold i Norge på 1600-tallet. Fra 1997 var jeg forsker II ved Institutt for samfunnsforskning, hvor jeg bl.a. skrev bind II av Høyesteretts historie (2005). Siden jeg ble ansatt ved UiO i 2006 har jeg arbeidet med kulturhistorie, musikkhistorie og globalhistorie, og med generell historie- og vitenskapsteori. For tiden arbeider jeg spesielt med kart- og kunnskapshistorie som medlem av et nettverk av nordiske kolleger.

Jeg var styreleder for Forskningsrådets Program for kulturforskning fra 2003 til 2008, og jeg har vært både forskningsleder, programleder og nå PhD-leder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie. Fra 2011 har jeg også vært medlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. I mange år var jeg musikkanmelder i NRK P2, jeg har vært fast spaltist i flere aviser og drevet en serie historieformidlingsarrangementer på Litteraturhuset her i Oslo. Jeg har skrevet og vært medforfatter av flere lærebøker.

Våren 2009 var jeg gjesteforsker ved University of Cambridge. I 2013 var jeg gjesteprofessor ved University of Chicago og jeg hadde et års opphold ved Max Planck-instituttet for vitenskapshistorie i Berlin i 2013/14. Fra 2016 har jeg vært tilknyttet Nasjonalbiblioteket som forsker og formidler i 20% stilling. Jeg er første vararepresentant for de fast vitenskapelig ansatte i universitetsstyret nå.

Bakgrunn og motivasjon

Jeg vil bli medlem av universitetsstyret fordi jeg er sterkt engasjert i forskning, undervisning og formidling, og fordi det pågår viktige diskusjoner om vilkårene for disse oppgavene nå. Jeg tror jeg kan være en ansvarlig og lydhør representant for mine kolleger i en tid da den frie forskningen er presset, der virkningene av store reformer er i ferd med å bli åpenbare, og der forholdet mellom administrasjon og kjernevirksomhet er blitt et brennpunkt for debatten om hvordan vi kan fremme bedre læringsmiljø, forskning og kunnskapsoverføring.

Min styrke som kandidat må være at jeg har bred akademisk erfaring. Jeg har alltid vært engasjert i tverrfaglig arbeid: Som programstyreleder i NFR fikk jeg innblikk både i ulike akademiske kulturer og i samfunnet som omgir dem; i instituttsektoren var jeg del av et bredt sammensatt forskningsmiljø. Jeg har hatt prosjektsamarbeider med jurister og musikkforskere, og skrevet sammen med folk med andre bakgrunner enn min egen. Som mellomleder ved mitt eget institutt har jeg fått innblikk både i andre forskeres og studentenes dagligliv og tatt del i prosesser og beslutninger på fakultetsnivå. I alle verv har jeg jobbet tett og godt sammen med administrasjonen. Jeg har erfaring både som forsker og lærer ved utenlandske eliteuniversiteter, og jeg har brukt mye tid på formidling både av andres og egen forskning til brede målgrupper – også av forskning i skjæringspunktet mellom humaniora og naturvitenskap. Jeg er humanist, men jeg har en interesse og selvsagt respekt for andre fagtradisjoner og for fagenes egenart.

Valgplattform

Universitetet er en presset institusjon, både internasjonalt og i Norge. Den politiske viljen til å satse på forskning er liten, og vi ser til jevnlig at den frie forskningen blir angrepet og mistenkeliggjort. Vi må forberede oss både på trangere budsjettrammer og på et hardere debattklima i tiden som kommer.

I denne situasjonen må universitetet være tydelige på sin uavhengighet og sitt samfunnsoppdrag, og UiO må bli en klar og sterk stemme i den offentlige samtalen. Vi må foreta nødvendige prioriteringer, samtidig som vi bevarer det akademiske mangfoldet som definerer et stort universitet. Da bør ledelse først og fremst handle om å gi kolleger rom og tillit til å gjøre det de kan best, ikke om å utøve detaljert kontroll.

Universitetsstyret skal bidra til å skape gode arbeidsmiljøer, preget av gjensidig nysgjerrighet og kjennskap. Jeg er opptatt av å bygge en kultur for anerkjennelse, både innad på fagområdene og mellom dem. Jeg vil bidra til likestillingsarbeid og til at universitetet legger til rette for en bedret kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger og lederstillinger.

Jeg er skeptisk til å basere universitetsledelse på forhåndsdefinerte resultater. Ledelsens fremste oppgave bør være å legge til rette for forskning, undervisning og formidling av så høy kvalitet som mulig, men rankingplasseringer har helt marginal betydning i seg selv og står ikke i noe nødvendig forhold til kvaliteten på vårt arbeid. Selvsagt er det viktig å bygge opp og løfte frem virkelig fremragende miljøer, men vi bør ikke la dyrkingen av eliter og den internasjonale konkurransen utydeliggjøre den grunnleggende oppgaven vi har: å lede an i byggingen av et sterkt og åpent kunnskapssamfunn.

Dette mangfoldet en grunnleggende del av selve ideen om et universitet. UiO er stort og består av en mengde miljøer som skaper og formidler vitenskapelig kunnskap basert på ulike former for materiale, teorier og metoder. Universitetsledelsen skal respektere og støtte dette mangfoldet og stimulere miljøene til gjensidig nysgjerrighet og anerkjennelse. Samtidig skal den bygge opp om det akademiske fellesskapet og vissheten om at universitetets ansatte løser sine samfunnsoppdrag sammen.

For meg er universitetsdemokratiet et nødvendig uttrykk for dette heterogene fellesskapet. Rektor og dekanater skal velges. På instituttnivå bør studenter og ansatte selv kunne velge hvordan de skal rekruttere sine ledere.

Universitetets allmenne rekruttering av ansatte er et viktig og vanskelig tema, der vi må bestrebe oss på å imøtekomme to hensyn: på den ene siden ønsket om å rekruttere de beste fagfolkene til forskning, undervisning og administrasjon; på den andre siden kravet om forutsigbare og gjennomsiktige prosesser og trygge arbeidsforhold. Diskusjonen om midlertidighet i akademia er komplisert, og ledelsen må føre den i dialog med sine ansatte og ta ansvar for deres ulike behov. En viktig dimensjon ved rekrutteringen nå er behovet for å ta godt imot ansatte og studenter som kommer til UiO uten tidligere tilknytning til Norge og bidra til å legge praktisk forhold til rette for dem og eventuelle familiemedlemmer.

Universitetet er også i en situasjon der det må ta større ansvar for både studentenes og de ansattes karrierer, også utenfor det tradisjonelle akademia. Et eksempel er at stadig færre av de som tar doktorgraden, får stillinger ved universitetet – samtidig som etterspørselen etter forskningskompetanse er økende utenfor det tradisjonelle akademia. Dette stiller nye krav til forskerutdanningen og krever både en tydeligere yrkesorientering og en økt konsentrasjon om felles, grunnleggende etiske og teoretiske spørsmål. På tilsvarende vis bør vi bli bedre til å hjelpe studentene ut i yrkeslivet, ikke minst ved å gjøre både dem og potensielle arbeidsgivere flinkere til å se deres kompetanse og ferdigheter.

Kvalitet i undervisningen er avgjørende, men kvalitetskravene må gå begge veier: Skal vi kunne heve nivået på undervisningen, må studentene være åpne for å bli utfordret. Målet må være bedre og mer forskningsbasert undervisning, og studenter som er bevisste på studiekvalitet – også på sin egen vitale rolle i en kvalitativt god læringssituasjon.

Det er viktig å skape en kultur hvor vi lærer av kollegers erfaringer. Ikke minst gjelder dette for undervisning – og spesielt for veiledning. Individuell veiledning er et område der norske universiteter er gode, men vi bør hjelpe hverandre til å bli enda bedre.

Administrasjonen bør selvsagt være så effektiv som mulig. En rekke rutineoppgaver vil kunne sentraliseres. Men ofte vil en effektiv administrasjon kreve umiddelbar kunnskap om undervisnings- og forskningsarbeidet, og da bør den være nær den vitenskapelige staben.

Verdien av det lokale gjelder også for forskning og undervisning. Vi må verne om universitetets mangfold og stimulere initiativer fra fagmiljøene og forskerne selv, og skape gode beslutningsprosesser der de opprinnelige interessene blir møtt med respekt. Når vi skal løfte hele samfunnets kunnskapsgrunnlag, må det løftes nedenfra – med ledelsens og administrasjonens hjelp.

Publisert 4. mai 2017 15:17 - Sist endret 7. feb. 2020 17:00