Estetisering av hostile design

Jeg vil tro at dersom man tar en titt på offentlige rom her i Norge, ser man lite til de mest aggressive versjonene av hostile design. Faktisk, tror jeg de aller fleste kan gå en tur gjennom Oslos mest populære områder, og ikke legge merke til noen som helst former for hostile design. Trolig er dette fordi Norge ikke har et like akutt behov for slike løsninger sammenlignet med større byer, og fordi de versjonene av hostile design som er i bruk er estetiserte. Når jeg snakker om estetisert design så tenker jeg eksempelvis på benker, slik som vist her, som først og fremst slår meg som moderne og praktiske utsmykninger av offentlige rom. Når man ser disse på turen sin gjennom en park eller en gågate, er det ikke en naturlig reaksjon å analysere valget bak disse benkene. Hvis det er noe man skulle kritisert, ville det vært på bakgrunn av egen smak. I realiteten fungerer disse benkene som hostile design, og de fullfører sin oppgave om å: 

1: utsmykke offentlige områder.

2: tilby sitteplasser og sosiale soner.

3: bytte ut vanlig utformede benker man kan ligge på, til benker man bare kan sitte på.

Som vist her er det mange måter å utforme slike benker. Basen for de fleste av slike design er at man aldri får nok plass til å legge seg ned, eller at det i tilfelle blir for ubehagelig. En løsning man ser mer av i det siste er slike stoler, som begrunnes med at de er for folk som ønsker å beskytte sin intimsone. Denne begrunnelsen brukes også for benker hvor hvert sete er skilt av med armlener. Andre utsmykninger som også fungerer som hostile design kan være plassering av planter og steiner på steder man vet gjerne anvendes av hjemløse og rusmissbrukere.

Ved å estetisere hostile design får man et designprodukt som både utsmykker på en moderne og trendy måte, gir sitteplasser og skaper sosiale soner for ønskede målgrupper, og fjerner benker som langtids-hvileplasser for uønskede målgrupper. På denne måten slår de to fluer i en smekk ved å utsmykke sine offentlige rom, samtidig som de får evnen til å kontrollere bruken av disse områdene uten unødvendig bruk av ressurser. Dette er den mest ressurs-smarte måten å anvende hostile design, og derfor den også den mest utbredte. Men, når man da ikke innser at hostile design fortsatt er i bruk i byene våre, hva gjør det med vår oppfattelse av konseptet? Har estetiseringen gjort det uproblematisk, selv om dens funksjon er akkurat den samme?