Den lekne direktøren.

Peit Hein var forut for sin tid - eller langt etter, det kommer an på øynene som ser. Han var etter, om man ser på datoen for formuleringen av superslipsens formel fra slutten av 1700-tallet. Men han var foran utviklingen av direktørleker, eller ”executive toys, office toys” eller ”desk toys” som de blir karakterisert som. Salget av denne gruppen design-objekt tok virkelig av tidlig året 1967 da den engelske skuespilleren Simon Prebble fikk laget en versjon av ”Newtons krybbe” i forkrommet stål. Deretter fulgte en rekke mer eller mindre vakre og brukbare objekter i tett rekkefølge i form av klokker, termometere, barometere, dyr, puslespill og et utvalg av såkalte stresskuler og ikke minst Hoptimistene som opprinnelig ble tegnet og produsert fra 1968 til 1974. De var en underlig klump bestående av en halvkule satt på en liten spiralfjær og festet til en rett sylinder påmontert ben. På kulen var det malt et par øyne og andre elementer om kunne hjelpe betrakteren til å identifisere objektet som en liten spretten figur med hode, kropp og føtter. Den beveget seg ”slik man forventet” står det i reklamen. Men den gjør egentlig ingen ting! Den er et leketøy for direktører så vel som for barn.

Produksjonen av Hoptimistene ble etter noen års dvale gjenopptatt i et samarbeid mellom designeren Lotte Steffensen og designerens sønn – Jørn Ehrenreich. Hovedideen som er utgangspunktet for formgivningen av Hoptimistene, er sammenhengen mellom en sirkel og et kvadrat eller rektangel. Det lyder kjent. Messingegget i skinnposen var også et produkt av forholdet mellom sirkel / kvadratur og elipse. Vi er også tilbake i Danmark – arnested for mye god formgivning over vel 100 år. Så god er den at vi ser den direkte sammen med begrepet Scandinavian Design.

Piet Hein traff en tidsstrøm da han klekket sitt superegg.

Da Sergels Torv i Stockholm skulle opprustes på slutten av 1950-tallet, stod arkitektene overfor en utfordring; avvikling av trafikken på en plass som var rektangulær og innbød til bruk av hjørner – og antagelig lysregulering. Den ansvarlige for utformingen – arkitekten David Helldén tok etter en tid kontakt med dansken Piet Hein. Møbeldesigneren Bruno Mathsson beskriver utviklingen av rundkjøringen. Arkitektkontoret hadde forsøkt mange løsninger før henvendelsen til dansken ble gjort; frihåndstegning, konstruksjoner med ikke mindre enn 8 sirkelbuer og bruk av vanlig elipser. Alle strandet på ett eller flere områder – trafikken, bygningsteknikk, eller rene estetiske forhold. Mathsson skriver at dette ble en skikkelig ”utmaning” for Piet Hein. Han fant løsningen i formelen den franske matematikeren Gabriel Larmé hadde studert mer enn hundre år tidligere. 

50- og 60-tallet er en spennende periode i dansk formgivning. En rekke formgivere og produsenter er aktive på arenaen i den samme tiden, der noen av de mest kjente i dag er 

vel Poul Henningsen ”PH”, Kai Boyesen, Arne Jacobsen, Georg Jensen og Louis Poulsen. Noen av disse firmaene og personene er mye eldre enn 50-tallet, og alle navnene eksisterer i beste velgående i dag i kraft av videreføringer og vellykkede merkevarestrategier - i tillegg til at de fremdeles produserer varer som faller i smak lang tid etter at de så dagens lys første gang. Piet Hein er noe så underlig som den enestående amatør og diletant i verdens beste mening. Han er ingen produsent, han er seg selv. 

Men den lille gutten gikk altså hjemover med et messingegg designet av en mann som nesten var fysiker, nesten matematiker - men helt poet, i lommen. Han tenkte litt over noe han hadde lest tidligere:

There is one art,

no more no less:

To do all things

with artlessness.

- Kumbell; Ars Brevis – skrev poeten Piet Hein i avisen Politiken.

 

 

 

Av Carl Henrik Amundsen
Publisert 6. okt. 2013 20:25 - Sist endret 24. juni 2015 09:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

About-image

Denne bloggen

Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.