Hva kom først – designen eller egget?

Gutten med superegget hadde liten sans for matematikk. Han tenkte kun på leken – som mange direktører tilsynelatende gjorde i samme perioden. Piet Heins Superæg er imidlertid en tredimensjonal virkeliggjøring av en matematisk formel satt opp på begynnelsen av 1800-tallet av den franske matematikeren Gabriel Lamé (1795- 1870). Hvorfor dukket ikke den tredimensjonale versjonen opp allerede den gang? En grunn er kanskje at Heins videre bearbeidelse av formelen var nødvendig. Uten å kunne påberope meg det minste av matematisk kompetanse, har jeg lest meg opp til at han satte som rammebetingelse at eksponenten i formelen måtte være to eller mer. Det er for meg ikke bare gresk, men langt utenfor både komfortsone og forståelse. Jeg aksepterer imidlertid at dette er en rammebetingelse for at en elliptisk tredimensjonal form skal kunne stå i god ballanse oppe på sitt eget topp-punkt. Det kan ikke et egg – uten øyeblikkelig å falle overende til en av sidene. (Kan forøvrig en sylindrisk form ha flere sider ??) Den tredimensjonale muligheten for fremstillingen av den matematiske formelen hadde tydeligvis ikke Lamé inne i sin bearbeidelse. Man han hadde heller ikke den danske designtradisjonen omkring seg. Da Hein formulerte løsningen på utformingen av Sergels Torvs trafikkmaskin, stod han i en sterk formgivningskultur og bruk av design både i Danmark og internasjonalt.

Som skrevet i siste blogginnlegg, har Danmark hatt – og har - mange gode og levedyktige enkeltdesignere og produksjonsbedrifter. Mange av dem var på en av sine høyder akkurat på det tidspunktet Superegget ble klekket. Arne Jacobsen var ferdig med sine tegninger av SAS Royal Hotel i København med tilhørende foyer-innredninger der designikonet stolen ”Egget” inngikk i 1958. Samme mann laget stolen ”Mauren” for kantinen i Novo Nordisk – et dansk helsefirma - i 1952, ”7-serien” kom i 1955 – begge i formpresset kryssfiner eller laminat, og stolen ”Svanen” kom også flyvende inn i design-verdenen i 1958. Den siste er en noe enklere form for Egget - også tegnet for SAS Royal Hotel. Slik sett kan man med ettertidens klokskap og manglende detaljkunnskap om datiden, hevde at Piet Heins revitalisering av en gammel fransk matematisk formel kom til rett tid. Det ser ut som om gjenoppdagelsen var riktig både i tiden og i formen. Om man ser rent stilistisk på objektene, kan man hevde at Arne Jacobsens stol Egget og Heins bruk av superellipsen må være unnfanget i samme øyeblikk og av samme ånd, men med to forskjellige problemstillinger å løse. Begge ble meget vellykkede – og kan sies å være to tydelige designbarn av sin tid.

Når til og med en svensk møbeldesigner – Bruno Mathsson - fanger ideen med den eliptiske formen anvendt som bordplate, kan det komme av at han, altså møbel-designeren, hele tiden er på jakt etter løsninger av stadig oppdukkende formproblemer. Elliptiske bord var ingen nyhet. De hadde vært i bruk siden rokokkoperioden på slutten av 1700-tallet der den Gustavianske, Heppelwhitiske og Chippendaliske produksjon av spisebord med tilhørende stoler – utstyrt med rette bakben og buede rygger - var høyeste mote. Men i den bordformen kan man klart identifisere to ender. Den vanlige elipsen som møbelsnekkerne fra senbarokk og rokokko brukte som utgangspunkt, er i motsetning til superellipsen retningsbestemt og aksial bare én vei. Tradisjonelt er plasseringene for bordendene av slike bord derfor forbeholdt vertskapet, eller den vertskapet ønsker å gi en høyre status og tilhørende oppmerksomhet - enn resten av selskapet. Alternativet er å bruke midtpunktet på langsiden av bordet til det samme – da blir posisjonen viktig i kraft av den som sitter der - ikke bordets form. Allikevel gir en slik plassering en todeling – vertskap versus gjest. Dersom ingen av de tilstedværende har en naturlig vertsrolle, blir det rivaliseringsposisjoner på hver side av bordet  om hvem som er viktigst av de tilstedeværende.

Det var den problemstillingen så Mathsson kunne løses elegant ved bruk av superellipsen som bord. Alle satt ved siden av hverandre , ingen var viktigere enn den andre – og alle hadde samme oppfattelse av rang. Der Heppelwhite og hans 1700-talls kolleger slipte av renessansens firkantede, rettvinklede hierarkiske bordplate til en eliptisk, brakte en fransk matematiker, en dansk alt-mulig-mann og en svensk møbeldesigner sammen ro og fred inn der tidligere rivalisering om gang og sete rundt utallige forhandlings- og spisebord hadde regjert arenaen.

 

 

Av Carl Henrik Amundsen
Publisert 20. okt. 2013 17:33 - Sist endret 24. juni 2015 09:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere