Superelipsen - Den ellevte tingen.

 Er det mulig å løse politikk med matematikk og design?

En gutt ønsket seg en spesiell gave. Den fikk han ikke.  Han måtte kjøpe den selv. Etter samling i noe tid av penger til så vel fødselsdag som jul, hadde han muligheten til å kjøpe den.

Langt nede på Carl Johan i Oslo – øverst på toppen av Egertorvet ligger på høyre side, om du kommer fra slottet, Norges flotteste juvelerforretning – David Andersen AS. Dette var ikke noe vanlig butikk å oppsøke for en gutt på 13 år. Han burde heller ha beveget seg lenger ned og til høyre – til Standard. Der solgte de modelljernbaner. Men dette var heller ingen naturlig gave å ønske seg. Gutter på 13 år i 1965 ønsket seg vanligvis blanke kruttlapp pistoler med røde plasthåndtak av merket ”Lone Ranger”, raketter med fallskjerm og strikkmotor, fotball og racerbilbaner – ikke blinkende messingfigurer, og slett ikke messingfigurer som lå i en liten skinnpose høytidelig snurpet sammen med en tynn skinnlisse liggende i en vakker innpakning fra David-Andersen.

Gangavstanden hjemmefra var ikke lang, og det var ikke vanskelig å gå inn i butikken. Damen bak disken var vennlig, og fant frem en pose, og tok frem den lille skinnende kulen.

Er det en slik du vil ha?” spurte hun forekommende.


Hun var vel like overrasket som guttens foreldrene over gavevalget. Det var akkurat en slik han ville ha. Blank, rund og skinnende messing i lærpose.

Gutten gikk ut på Carl Johan etter endt handel. Piet Heins Superæg lå tungt i lommen. Han satte kursen hjemover. Nå skulle det testes om denne kulen virkelig kunne stå på høykant uten å falle overende. Det virket nesten magisk.

 

Fortsettelse følger…

 

Av Carl Henrik Amundsen
Publisert 30. sep. 2013 12:33 - Sist endret 24. juni 2015 09:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere