Norgesglass som ikon og mediator

Norgesglasset er et eksempel på en ting der det ikke befinner seg en “stjerne-designer” bak formgivningen, men som likevel har oppnådd ikonstatus på grunn av dets lange historie og store utbredelse i norske husholdninger.  Det ble satt i produksjon ved Drammen Glassverk i 1908, som siden 1880-årene hadde hatt vindusglass som en bærende del av produksjonen. Allerede i 1909 ble det produsert over hundre tusen av dem. I 1915 var produksjonen kommet opp i mer enn 400 000, og i 1937 over 800 000. Etterspørselen etter Norgesglass ble så mer enn doblet etter krigen, da det etter hvert ble svært populært å hermetisere i hjemmene. Frem mot 1957, da Moss Glassverk tok over fremstillingen av Norgesglass, var produksjonen oppe i ca. 2 mill. glass per år, og ca. 32 mill. totalt etter nesten 50 år i produksjon.

Med en slik produksjonsrate ble det etter hvert ganske mange norgesglass per hode i landet. Glasset får en sterk tilstedeværelse i forbrukernes hverdagsliv og dette kommer til uttrykk både i dagspressen og populærkulturen. Gjennom medieringen får objektet et meningsinnhold; det blir allemannseie eller “typisk norsk”, og fremstår nærmest som et nasjonalt ikon. Dette blir særlig fremtredende når norgesglasset (sammen med andre objekter) brukes som mediator for Moods of Norway’s konsept i deres butikker. Likevel er ikke norgesglassets opprinnelse så norsk som man skulle tro; patentet ble oppfunnet av Caleb Kilner for John Kilner & Co. i England på 1840-tallet, det såkalte Kilner Jar. En annen variant som også kan minne om norgesglasset er det amerikanske Mason Jar, som ble patentert av John Mason i 1858.