Jeg vil prøve å nærme meg fenomenet «bysykkel» fra perspektiv av de tema som vi snakket om i emnets seminarer – ikon, kjønn, smak, ergonomi og økologi.
Man kan kanskje ikke snakke om «bysykkel» som ikon, da er fenomenet helt enkelt for nyt. Kanskje når nyere utgaver av syklene følger blir de gamle en kult ting å ha. Men da er de ikke lengre å leie, da blir de noe å eie. Men for tiden burde man heller snu persepsjon fra en fremtredende figur til dens integrasjon med bakgrunn. Bysykkel tilhører byen som gatemøbler – benker, søppelkasser, gatelys. Den kan tolkes som en del av bakgrunn, men den tilfører noe ganske uvanlig til den bakgrunn, nemlig mobilitet. Byens mobilier begynner å bli levende. Bysykkel bidrar noe til byens identitet og i den forstand kan den til og med være idoliserende. «Byen med de blåe sykler!» Barcelona er da byen med de røde sykler. Men selve fargen mister å være diferenserende, da flere byer installerer systemet. Da blir det heller en felleskap av byer, som deler kjennemerke.
I sesongen finns bysykkler overalt i byen, ikke bare på sykkelstier, men også på fortau, i gågater, på plasser, i parker og i T-bane. Myndigheter er veldig tolerante med bysykkel-brukere. De slipper til og med å ha på seg hjelm - om de måtte, ville det temmling innskrenke bruken. Her var kanskje en lavere tilgangsterskel viktigere enn scandinavisk sikkerhets tenkning. Mange av bysykkler har også en veldig karakteriserende klang. Når de kjøres over fortau eller trikkeskinnene lydes det «klonk, klonk». Lyden kommer fra den hvite kassen over bakhjulet, når den ikke sitter fast i fugen ovenfor aksen. Jeg lurer om det er en konstruksjonsmangel eller intensjon, fordi man kan høre syklene langt i fra. Man nesten trenger ikke bjelle.
I et foredrag om bruk av det offentlige rom snakket pedagog Ola Stafseng om privatisering av det offentlige med bruk av mobiltelefoner og Smartphone. Folk beveger seg i det offentlige, men egentlig er de opptatt med private ærender. Bysykkler er en del av det offentlige som tilbys til privat nytte. Men de blir ikke til noe privat: de eies ikke. Tvert om blir det private til det offentlige: folk kjører jo reklame. Jeg synes at «bysykkel» tilfører en interessant dimensjon til den debatten.
Bysykkel er uten kjønn, den brukes av både kvinner og menn. I for seg er dette perspektiv ikke særlig spennende, men den kunne bli en del av redegjørelse for script til hele produkt design. Sykkel har jo en veldig spesiell utforming, slik at den passer til mange behov, men også slik at den forhindrer misbruk. At bysykkel virker grei for mange folk har noe med «design for alle» å gjøre – høye og smale, kvinner og menn, unge og eldre, formal og uformell kledde, innbyggere og turister. Det er sikkert spennende til utforsker bysykkel-design angående disse dimensjoner. Da kommer også ergonomi inn i bildet. Jeg tror økologi er en for stor område å ta opp i denne bloggen i dag. Den må spares til neste gang.
Logg inn for å kommentere