Fra draisine til bysykkel

Sykkel var oppfunnet av Karl Friedrich von Drais på 1820tallet, for å kunne gå fortere. Hester var kostbart, de måtte stelles, så man brukte dem helst på lengre distanser. På kortere avstand fantes ingen alternative til å gå på fots. «Draisine» eller sparkesykkel åpnet nye perspektiv. 
 
 
Draisine som varemerke ble ikke langt enestående og var kopiert av vognmakere i flere land. Den ble solgt som «accelerator»;  men den var også kald «hobby-horse», som tyder på en fritids bruk utenom det nyttige. Sparkesykkel var også brukt av kvinner og ga dem frihet for å komme selvstendig fra stedet.
 
Det er kanskje lurt å fastholde at sykkel på begynnelsen var brukt på korte avstand og at den ga uavhengighet særlig til dem, som var bunnet av stand eller økonomi. Den var også gøy å gå på sykkel bare for bevegelsens og hastighets skyld. Draisine hadde mye nyttig på seg, men den var også provoserende i at den gikk imot fastslåtte sosiale konvensjoner og atferdsregler. Den var avantgarde.  
 
Draisines begrensninger viste seg snart fordi den måtte spakes. Det var anstrengende og slitsomt på klær og skoene.  Da pedal var oppfunnet i 1860tallet steg antall syklister stadig:  på århundreskiftet var det millioner over hele Europa og i USA. Sykkel var ikke lengre avantgarde, den gikk over til et annet felt og ble til en investering som skulle stoles på. Industrien reagerte tilsvarende.
 
Avantgarden forfulgte andre spor: sykkel skulle tilføres mer kraft. Den første motoriserte riddervogn var fremstilt av Daimler og Maybach i 1885, men motorsykkel som vi kjenner begynnes å produsere omtrent 10 år senere. I den videre utviklingen mistet den muskel drevne sykkel sin status til motorsykkel og med utbygging av veier til automobil. Sykkel var devaluert til fattigmanns transportmiddel og dens mening forskjøvet igjen til et annet felt. Sykkel hadde økt befolkningens mobilitetsgrad, som utløste krav til mer infrastruktur, særlig veier. Den åpnet mulighet for komfortable og fortere motoriserte transportmiddel.  Etter hvert var sykkel nedvurdert og fortrengt fra veiene. Prestisje fantes tiltagende i hastighet, komfort og kraft. 
 
Denne tendensen først stanset i 1970tallet. Første oljekrisen fremmede tvil om at hastighet, komfort og kraft kunne fortsettes i evighet. Det var spørsmål om drivstoff, men også om infrastrukturen kunnes utbygges videre til å møte krav fra en stadig voksende menge av fartøy. Man også begynte å forstå at emisjoner til motorer kunne bringe ulemper til miljø i det alminnelige og til menneskers helse i det spesielle. En del av helseproblemer ble også diagnostisert som mangel av mosjon. Over alt begynte man å skjønne at der fantes grenser til komfort både i naturens ressurser og i menneskets levemåte. 
 
Sykkel vant ny attraktivitet. Sykkelsport hadde aldri stoppet og ble fulgt med både ute som «tour de France» og inne som døgnlange bane renn. Men på 1990tallet oppdaget en ny generasjon racersykkel og terrengsykkel.  Sykkel var ikke lengre bare fattigmanns hest som hindret bilistens fart, men selve bilister svang seg på sykkel når de kom hjemme etter en kjedelig reise i bilen.
 
Økologi oppsto som et helt nytt felt. Sykkelen passet inn ganske bra: den har ingen emisjoner og krever betydelig mindre infrastruktur enn biler; sykling er sunn.  Den gode sannvittighet fås relativ enkelt, fordi fordelene ved sykkelbruk er også direkte. Egentlig er den aktuelle mening om sykkel ikke så langt ifra den opprinnelige meningen av «draisine»: veldig praktisk på korte avstand, økt uavhengighet og gøy i bevegelsen. Bysykkel øker mobilitet enda til fordi man ikke må eie sykkel for å bruke den. Brukeren blir ganske lett. 
 
 
 
Emneord: historiske meningsforskyvninger Av Maximilian Guenter E Meyer
Publisert 20. okt. 2013 23:45 - Sist endret 24. juni 2015 09:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere