Dannede kunder

I 1927 søkte Olympen populært kalt "Lompa" om utvidet sjektetillatelse. De ville fylle overetasjen med pent antrukne mennesker og ha muligheten til å sjenke dem brennevin. "Lompa" ligger som enhver Osloborger vet på Grønland. Et område som fortsatt er belastet og lander på østsiden av øst-vest skillet mellom tradisjonell borgerlighet og arbeiderklasse. Olympen fikk ikke tillatelse til å selge brennevin. Begrunnelsen var nettopp at det lå i et arbeiderstrøk, og at sjenkebevilninger ikke kunne gis ut i hytt og gevær. Løyve til å sjenke ble altså ikke gitt fordi man mente arbeidere på østkanten ikke ville drikke på en mer dannet måte om Olympen åpnet overetasjen og at de sparte bydelen for alkoholisme. Denne type tankegang er ikke fremmed i Norge. Sigarettutvalget dekkes til, vinmonopolet oppererer med åpningstider utelukkende tilpasset arbeidsløse morgenfugler og lakrispipene fjernes fra impulskjøphyllene foran kassen. Alt dette gjøres til forbrukerens beste. Åpen tilgang til en overflod av varer er ikke nødvendigvis et gode for folket. Spesielt med tanke på hvor forsvarsløs man egentlig er som konsumer ovenfor gjennomtenkte salgskampnjer og egen kjøpelyst. Asymetrien mellom den gjenomtenkte produksjonssiden og den lystbetonte og ofte impulststyrte konsumenten har ført til en debatt om produsentens ansvar. Og en smartere, mer rasjonell og mer markedsbevisst kunde. Etterkrigsårene var preget av knappe ressurser, landsoppbygging og med det kom også en politisering av forbrukervanene til det norske folk. Blå-Hvit er et resultat av tidens debatt rundt forbrukerens rettigheter, og butikkens oppgaver. Blå-Hvit seriens er et eksempel på konsumerdannelse. Hensikten var å vende kundene vekk fra kjøpehysteriet. Kjøperene av Blå-Hvite varer skulle være kritiske etterkrigstidens overflodssamfunn og bekjempe den blinde kapitalismen. Blå-Hvit varene skulle være for den velutdannede konsumenten, den som forsto seg på det hensynsløse reklamesirkuset og heller satte pris på ærlige produsenter og ærlige varer.

 

Var  NKL like ærlige om sine hensikter? Eller handler Blå-Hvit bare om å sørge for blått og hvitt i handlekurvene?

Av Øistein Holm Bergesen
Publisert 25. nov. 2013 17:52 - Sist endret 24. juni 2015 09:23

Blå-Hvit serien var en

Blå-Hvit serien var en designlinje som var importert (jeg husker ikke i øyeblikket hvorfra) og oppsto som en PR-jippo som en profilerende motvekt mot det såkalte konsumeringssamfunnet. Jeg gjorde en beregning på  omkostningene omkring produksjon av emballasje med slik dekor og vanlig fire- eller 6-farget dekor - og fant liten eller ingen forskjell. Faktisk ble kundene stilt i en dårligere stilling enn ved vanlig vareopplysning og branding med andre varemerker - fordi det ble COOP-systemet som valgte produsenter, stillet spesifikasjonene til varene ut fra egne inntjeningsbehov og gav kundene liten innsikt i den reelle kvaliteten kundene fikk for pengene.

I dag har vi faktisk samme situasjon der leverandører har egne merker som "Luxus" og "Eldorado". Leser man den lille skriften er det enten helt ukjente produsenter, eller i noen skjeldne tilfelle - er det kjente merkevarenavn som er bak. 

Kaffen "kaffe", og tannpastaen "tannpasta" kan passe i en marxistisk en-bedrifts politikk, eller der forbrukeren ønsker å markere en politisk avstand ved å bære handlekurven slik at alle kan se hva som er oppi. Varene er borte nå.

Den samme utfordringen som lå i  bunnen for Blå-Hvite varer har man i dag i den såkalte "fairtrade" bransjen. Forbrukerne gjennomskuer dårlig kvalitet - men dersom man er ærlig i markedsføringen også - oppnår man salg og kundelojalitet. 

 

 

Skrevet av: Carl Henrik Amundsen

anonym@webid.uio.no - 25. nov. 2013 18:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere