Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten bloggpost om et kunstprosjekt som har vært med på å inspirere meg til å velge vinylplaten som studieobjekt. Prosjektet ”We Buy White Albums” til kunstneren Rutherford Chang fant sted mellom 7. januar og 9. mars i år i et gallerilokale i New York. Der satte Chang opp det han kalte en ”anti-butikk”, der formålet var å kjøpe inn og stille ut eksemplarer av The Beatles sitt album ”The Beatles” fra 1968, også kjent som ”The White Album”. Chang har nå opparbeidet seg en samling på over 600 eksemplarer av albumet.
Det er særlig albumets omslag som gjør prosjektet spesielt spennende. Det helt hvite omslaget med bare ”The Beatles” og et serienummer påtrykt ble i sin tid designet av den kjente pop-kunstneren Richard Hamilton, vissnok som en kommentar til datidens minimalistiske kunsttrend. Men enten Hamilton forutså det eller ikke så ser det ut til at albumets omslag nettopp har virket på en minimalistisk måte, dvs. at disse objektene har latt deres sosiale kontekst komme til syne. I Chang sin samling ser vi klart hvor forskjellige historier disse albumene har hatt, der alt fra støv og skader til tegninger og skrift er påført albumets hvite flate. Dette er med andre ord spor som vitner om gjenstandenes kulturelle biografi, i spennet mellom et masseprodusert objekt og en unik ting med en unik historie. I tillegg vitner dette om vinylplatens eksistens som visuelt og materielt objekt. Et slikt perspektiv jeg vil ta med meg i min egen analyse.
Mer om kunstprosjektet her:
http://www.wired.com/design/2013/02/we-buy-white-albums/
hverdagen gjør ting gråne
jeg synes det er en fin eksempel på hvordan en ting kan passes fra høy design til noe domestisert og tilbake igjen til kunstverden. I din eksempel er mening ikke noe som forbrukes, men som akkumuleres etter forbruk på en andre side: en kretsløp. Men det er også en meningsskifte selfølgelig.
Skrevet av: Maximilian Guenter E Meyer
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere