Fra spurv til pest

En doktorgrad i biologi åpner mange dører. Jo Skeie Hermansen forsker nå på pest, etter en tur innom klimaendringer, men utgangspunktet var en studie av spurv under doktorgradsarbeidet.

– Doktorgradsarbeidet var artig, det! Vi fikk mye presse rundt forskningen, så det var et boost tidlig i forskerkarrieren, sier Jo med et smil.

Under arbeidet med doktorgradsavhandlingen ble Jo Skeie Hermansen og hans forskerkolleger de første som beviste såkalt hybrid artsdannelse hos fugl, nærmere bestemt hos spurv, et arbeid som senere ga ham H.M. Kongens gullmedalje. Ved å sammenligne spurvearter fant de ut at romerspurven, som man finner i Italia, er en hybrid mellom middelhavsspurven og vår egen gråspurv.

Etter braksuksessen han hadde med doktorgraden, begynte han å arbeide med klimaendringer ved å koordinere en kjempestor prosjektsøknad til Det europeiske forskningsrådet. 

Med intensive dager i felt og møysommelig arbeid på laboratoriet byr forskerlivet på mangfoldige oppgaver.

– Prosjektet satte seg fore å finne ut hvordan klimaendringer påvirker matressurser vi finner i havet og i ferskvann, hvordan vi best kan tilpasse akvakultur og fiskerinæringen til et endret klima, og hvordan vi kan få maksimalt utbytte av, eventuelt best motvirke de negative konsekvensene av klimaendringene, forklarer han.

– Søknaden handlet om noe helt annet enn det jeg jobbet med under doktorgradsarbeidet. Det viser at man kan bli allsidig ved å ta en slik utdannelse, sier Jo. 

 Jo jobber nå i et stort og tverrfaglig forskningsprosjekt om pest; sykdommen som utryddet om lag halvparten av Europas befolkning i middelalderen. 

– Forskningsprosjektet går ut på å forstå den naturlige dynamikken til pestsykdommen; hvordan, hvorfor og når den går fra å være en sjelden sykdom til å forårsake epidemier og pandemier, og hvilke økologiske forhold som må ligge til rette, forklarer han. 

Magi på kontoret

– Med blant annet intensive dager i felt og møysommelig arbeid på laboratoriet byr forskerlivet på mangfoldige oppgaver.

– Det mest spennende med jobben er å prøve å forstå hvordan naturen er, og tolke de mønstrene vi ser.

Man blir skikket til et bredt spenn av fagområder med en doktorgradsutdannelse, selv om temaet graden har handlet om kan virke smalt. Likeså er arbeidsoppgavene man får ved en biologisk forskerstilling varierte i løpet av året. Når alle dataene er hentet inn og behandlet går man over til dager på kontoret hvor man prøver å sette det hele inn i system. Det er her magien skjer:

– Det mest spennende med jobben er å prøve å forstå hvordan naturen er, og tolke de mønstrene vi ser.

Sjef over egen hverdag

En vanlig arbeidsdag på universitetet fortoner seg ikke som andre jobber. Målet for forskere er å få sine resultater publisert som vitenskapelige artikler, slik at kunnskapen er tilgjengelig for kolleger og resten av samfunnet. Derfor er resultatet av forskningen viktigere enn hvor mange timer man har vært til stede på arbeidsplassen. 

– Når du er i innspurten av et prosjekt jobber man dag og natt. Er du akkurat ferdig er det noe roligere. Her er det jo det at du leverer og produserer noe av verdi, som teller.

Jo sier hans arbeidsdager kan være ganske så løse i kantene, og de kan variere fra å sitte på kontoret fra kl.5 om morgenen til 3 på natten til å benytte seg av friheten hjemmekontoret gir. Med andre ord er han fri til å gå i tankene. 

Underviser og forsker

Forskerlivet på universitetet går ikke bare ut på å utvide kunnskapen om naturen. Avhengig av hvor man er i karriereløpet har man også ansvar for å undervise nysgjerrige studenter:

– I en fireårig stilling som doktorgradsstipendiat, er ¼ av arbeidsmengden din undervisning. Når du er ferdig med doktorgraden, kan du bli ansatt som forsker på prosjektbasis. Da er det ikke sikkert du får undervisning i stillingen din. Får du fast jobb som forsker, kan det hende du får undervise igjen.

– Jeg tror ikke det er gunstig å sette opp en alt for detaljert plan tidlig i studietiden.

Doktorgradstipendiater ligger i enden av det fulle utdanningsløpet et universitet tilbyr. En starter med en treårig bachelorgrad, som gir et godt og bredt innblikk i sitt valgte fag. Etter dette kan en ta en toårige mastergrad, hvor en går i dybden innenfor et av feltene faget tilbyr. Når en har disse fem årene med studier under beltet kan en søke seg til den fireårige stillingen som doktorgradsstipendiat, hvor en begynner med virkelig forskning og skriving av vitenskapelige artikler som en del av doktorgradsavhandlingen.

Veien blir til mens man går

Som en som har kjørt hele utdanningsløypa fra førsteårstudent til ferdig doktorgrad har Jo noen gode tips til unge forskerspirer. Han mener at det beste er å følge det fagfeltet man interesserer seg for, og å holde øynene åpne for muligheter og spennende temaer innenfor interessefeltet.

– Dette er det sikkert delte meninger om, men jeg tror ikke det er gunstig å sette opp en alt for detaljert plan tidlig i studietiden, sier han.

– Veien blir til mens man går.

Når man først velger studieretning har man sine forventinger om hva faget dreier seg om, men universitetsfag rommer mye mer enn det man vet om på forhånd. Med andre ord vil studenter, enten de studerer biologi, litteratur eller alt i mellom, møte nye fagfelt og utfordringer utover i studieløpet.  Man kan fort forelske seg i temaer man ikke forventet ville være spesielle.

Jo viser også til hvor viktig det er å ha et godt miljø rundt seg.

– Det er også viktig å finne seg en forskergruppe hvor man drar i samme retning.

Både for studenter og forskere er det å ha gode folk rundt seg viktig for motivasjonen. Når alle rundt deg drar i samme retning, er det vanskelig å ikke bli revet med.
 

Les flere karriereintervjuer