Kreftforskeren Simone har store ambisjoner

Simone Mester er en av mange som drømmer om å utvikle bedre behandlingsformer mot kreft. Som doktorgradsstipendiat ved Oslo Universitetssykehus og Det medisinske fakultet ved UiO er sjansen stor for at hun vil lykkes. Her er hun del av en nytenkende og foroverlent forskergruppe ledet av Jan Terje Andersen og Inger Sandlie. Begge er serieinnovatører og er kjent for å dyrke fram dyktige talenter innen bioteknologisk forskning. De brenner for grunnforskningen og har samtidig et utstrakt samarbeid med bioteknologisk og farmasøytisk industri.

– For meg er det viktig å jobbe med noe som er faglig interessant. Det er ikke så lett for folk å skjønne hva det betyr at jeg lager nye proteiner, men når jeg forteller hva jeg skal bruke dem til, blir folk nysgjerrige.

Lager en ny kreftmedisin med færre bivirkninger

25-åringen leder sitt eget innovasjonsprosjekt parallelt med sitt doktorgradsarbeid, og spås en lys framtid innen bioteknologisk forskning.

Innovasjon ved UiO: Seks team klare for SPARK Norway

– Jeg vil gjøre en forskjell. Med forskningen legger vi stein på stein, og målet er å kunne hjelpe syke mennesker ved å designe bedre medisiner. Hun lener seg på lange, solide tradisjoner når hun nå er med på å utvikle helt ny teknologi.

– Det vi gjør, er at vi gjør medisinen mer treffsikker, og mer effektiv.

Se for deg at du er kreftsyk, og må ta en høy dose medisin flere ganger i uka. Simone er med og utvikler en helt nye medisinsk teknologi som kan brukes til å skreddersy virkningstiden til medisinen. Dette fører til at medisinen blir lengre i kroppen, og i større grad kan nå sitt mål. Da kan pasienten få lavere doser, som vil gi mindre bivirkninger. Grunnlaget for utviklingen av teknologien ble lagt under arbeidet med masteroppgaven hennes. – Nå samarbeider jeg med internasjonale forskere med mål om å utvikle en ny form for såkalte antistoffer som vil kunne drepe kreftceller effektivt, smiler 25-åringen.

Robust forskningsmiljø støtter Simone

– Da jeg begynte å studere, tenkte jeg ikke at jeg skulle ta en doktorgrad. Men etter hvert ble jeg kjent med faget og jobbmulighetene, og da skjønte jeg at det må til dersom jeg skal få den type jobb jeg drømte om.

– Jeg vil gjøre en forskjell. Med forskningen legger vi stein på stein, og hjelper syke mennesker med bedre medisiner.

Å ta en doktorgrad i Norge betyr å studere videre etter fem års universitetsstudier, men med full lønn.

– Jeg jobber selvstendig i et robust forskningsmiljø med ressurser og tilgang til avansert vitenskapelig utstyr og maskiner som koster flere hundre millioner kroner. Jeg styrer min egen tid, legger planer og har engasjerte og dedikerte kolleger rundt meg som er viktige samarbeidsparter. Forskning er teamwork.

Simoner er med og utvikler helt ny teknologi

– Da jeg var ferdig med mastergraden min, fikk jeg innovasjonsstipend av UiO. Med disse pengene kunne jeg videreutvikle arbeidet jeg hadde gjort på masteren. Nå vil vi prøve å ta patent på den unike teknologien jeg har vært med på å utvikle. Dette er en spennende prosess, men vi må vente med å publisere resultatene til patentsøknaden er sendt inn, forklarer Mester, som foreløpig må være forsiktig med hva hun forteller om den nye teknologien. 

Hun er den yngste forskeren som er tatt opp i innovasjonsprogrammet SPARK NORWAY ved UiO, hvor hun får tilgang på mentor og finansiering, og hvor hun lærer om hvordan man kan kommersialisere sine forskingsresultater.

– Vi lærer om prosessen fra forskningsidé til produkt, sier Simone, og forteller om sommerkurs i Berlin der hun måtte bevege seg langt utenfor den faglige komfortsonen med intensivt tverrfaglig samarbeid om blant annet økonomi og markedsstrategi.

Lange dager i laboratoriet

I hverdagen tilbringer Simone og kollegene hennes mye tid på lab.

– Jobben min er ganske praktisk rettet. På bachelorstudiet er det mye teori: du må først skaffe deg bred basiskunnskap. Men når du først har den, er det utrolig mye du kan gjøre.

– Jeg oppdaget tidlig at jeg ikke bør avtale å treffe venner rett etter jobb. Tida flyr på laben, og det er fort gjort å feilberegne tidsbruken med to–tre timer, smiler hun.

Som forsker må du være dedikert til jobben. Forskere skriver ikke timelister, men jobber ofte non-stop. – Det er som en livsstil, sier Mester.  

Gir seg ikke: forskning krever dedikasjon

– Du må ønske å gi noe ekstra. Samtidig utvikler du deg faglig og lærer masse nytt. Jeg føler ikke at jeg ofrer noe – det er dette jeg vil bruke tiden min på.

Simone ber meg vente litt mens hun sjekker noen forsøk hun har gående på laben.

– Det skjer stadig vekk at du må kaste det du har gjort fordi det ikke fungerte. Som forsker må du være nysgjerrig, utholdende og fleksibel. Du må tåle å gjøre ting om og om igjen. Og så er det utrolig gøy når du til slutt lykkes, sier den unge forskeren lurt.

Tidlig innblikk i forskningsverdenen

Simone gikk på Ullern videregående skole, som har et tett samarbeid med Oslo Cancer Cluster. – Her får elevene muligheten til å ha praksisplass innen kreftforskning. – Jeg var utplassert i to uker på Radiumhospitalet mens jeg gikk der. Jeg jobbet på lab, og selv om oppgavene jeg fikk var ganske enkle, fikk jeg et mye klarere bilde av hva det vil si å være forsker.

For en ambisiøs realfagselev som Simone var ikke studievalget opplagt.

– Jeg vurderte veldig å studere medisin. Det er liksom det du får signaler om at du bør velge hvis du er god i realfag. Men to av lærerne mine ved Ullern hadde selv studert molekylærbiologi ved UiO, og de pekte meg i den retningen. De mente at jeg faglig ville kunne ha større glede av et slikt studium. Og det stemte jo!

Som molekylærbiolog lærer du om hvordan kroppen normalt fungerer, fra organsystemer til celler og gener, og hva som går galt ved sykdom. Gjennom arbeidet med masteroppgaven fordyper du deg i et forskningsprosjekt som du blir ekspert på.

Skummelt studievalg endte lykkelig

– Du må synes at det du skal studere er gøy, sier Simone når hun skal gi råd om studievalg.

– Ikke tenk på status og prestisje – velg det du er faglig motivert for og kan bli god i. Så ordner det seg etter hvert.

Mester framhever at du må være forberedt på å jobbe hardt:

– Du tror kanskje det er mye jobb på videregående – men det er ingenting mot hva du står overfor som universitetsstudent.

Likevel er det verdt det, mener hun.

Molekylærbiologen drømmer om å redde liv

– Studerer du et fag du brenner for, er det stas å kjenne på mestringsfølelsen når du lykkes eller lærer noe nytt.

Simone erkjenner at det noen ganger var vanskelig å finne motivasjonen på bachelorstudiet.

– Jeg skjønte ikke hvorfor vi måtte ha matematikk og kjemi. Det var jo molekylærbiologi jeg kom for å studere. Men da jeg begynte på master, forsto jeg hvorfor studiet var lagt opp slik. Jeg trengte en bred kunnskapsplattform for å lykkes med masterarbeidet.

For den som ikke er så glad i verken blod eller syke kropper, men som er faglig motivert til å jobbe med medisinsk forskning, fins det mange muligheter.

– Min aller største drøm er at forskningen min en dag skal kunne gi en bedre hverdag for pasientene, og kanskje til og med være med på å redde liv, avslutter den ambisiøse stipendiaten.

Du kan følge Simones forskning her:

https://www.ous-research.no/andersen/
https://www.facebook.com/AndersenLaboratory/

Flere karriereintervjuer