Seniorrådgiver i Politidirektoratet: Helene Forsland Widerberg

I 2022 var dekan ved SV fakultetet, Anne Julie Semb, på en prisutdeling med påfølgende middag, og der traff hun Helene Forsland Widerberg. Beskrivelsen av Helene var som følger: «Hun er statsviter som nå arbeider i Politidirektoratet etter å ha jobbet i UD og i Forsvaret, blant annet. Hun var strålende fornøyd med den utdannelsen hun hadde fått ved ISV.»

Det er ikke mange ukene siden Helene sist var på Eilert Sundts hus som årets alumnitaler på kandidatmarkeringen for master i statsvitenskap, men kontrasten fra en pyntet foajé, full av sprudlende av festkledte- og stemte mennesker, kunne knapt vært større mot det sommerstille huset som møter henne nå.

- Velkommen tilbake til Blindern, Helene! Kan du ikke begynne med å fortelle om valget ditt av studiet – hvorfor statsvitenskap?

- Jeg visste ikke hva jeg skulle studere da jeg skulle begynne på Blindern, og jeg var sugen på alt som handlet om verden, og hvordan den fungerer. Jeg studerte både utviklingsstudier og statsvitenskap, og etter hvert ble det stadig klarere for meg at det var statsvitenskapen som virkelig engasjerte meg og ga meg de store «klossene». Da hadde jeg rukket å ta mellomfag i begge fag, og det var sånn jeg innså at jeg ønsket å fordype meg i statsvitenskap. 

- Da jeg hadde tatt valget, var det en fantastisk opplevelse å være student i nettopp dette fagfeltet. Instituttet og studiemiljøet føltes både stort nok til å ha valgmuligheter, og samtidig lite nok til å bli kjent i etasjene, på Chateau Neuf og med folk, og å få en følelse av tilhørighet. 

Kombinasjonen av fagets bredde og samtidig mulighet for fordypning, et sterkt fagmiljø og ikke minst en anvendbar metode som kunne være en grunnplanke videre, spilte inn på valget. Helene husker tiden student godt, og at hun kjente på en følelse av å være heldig.

- Jeg kunne bruke mye tid på å utforske og engasjere meg i ting som betydde noe. Jeg hadde, eller kanskje rettere sagt fikk, flere gode venner som også studerte statsvitenskap, og vi holder fortsatt tett og god kontakt. 

- Flere av mine nærmeste venner er fra statsvitenskapsstudiet. Vi møtte hverandre på «Departementenes informasjonshjørne» som holdt hus i Møllegata den gang. Der satt vi, en gjeng med statsvitenskapsstudenter og diskuterte offentlighetsloven, og hadde papirbaserte postjournaler i ringperm – en annen tid, kan du si, ler hun.

Helene husker det som en fin tid, hvor man delte erfaringer og lærte av hverandre. Hun jobbet deltid som informasjonsmedarbeider i Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, og nøt studenttilværelsen. Studiene ble avsluttet med en masteroppgave skrevet under veiledning av Janne Haaland Matlary og Tormod Heier.

- Da jeg skulle finne min problemstilling, var jeg tidlig innom Vitenskapsbutikken som fantes da – som fysiske oppslag. En god mulighet for studentene til å koble seg på en bransje man ønsket å få en fot innenfor! Uansett; der hadde Forsvarsdepartementet lagt ut et prosjekt, og jeg hoppet på.

Helene holdt kontakten med kontaktpersonen for prosjektet i etterkant og de har jobbet sammen flere ganger i ettertid.

I Verdibaserte og realpolitiske interesser? analyserte hun de norske avveiningene i forkant av Irak-krigen 2003 og forsøkte å forklare hvorfor disse valgene ble tatt.

- Masteroppgaven min handlet om å se på hvordan Norge som en liten aktør i verden balanserer verdier opp mot realisme, og forholdet til USA og NATO på en hånd, og FN på den andre. Dette temaet følger oss fortsatt i dag, da vi fortsetter å forvalte vår posisjon og interesser i verden. 

Fra campus til Confex og tilbake igjen

Arbeidet med masteroppgaven gav Helene noen «analytiske briller» hun tok med seg videre, men da oppgaven og mastergraden var fullført i 2006, og hun skulle ut i arbeidslivet, ønsket hun seg noe mer tempofylt.

- Da var jeg veldig utålmodig, og jeg ville jobbe med et annet tempo, så jeg søkte meg til det private næringslivet. Der startet jeg karrieren min som prosjektleder i et selskap som utviklet kompetansetilbud; forskjellige typer kurs og konferanser – og selskapet tjente gode penger!

- Det var kjempeinteressant, og jeg fikk jobbe med alt fra research, til forhandling med innledere og kursholdere, og opp mot markedsføring. Jeg fikk observere fra «innsiden av butikkvinduet», og lærte raskt at penga rår! En nyttig erfaring som har blitt med meg videre, erkjenner hun.

Mange tenker at statsvitere = offentlig sektor, men Helene startet i det private.

- Jeg opplevde at min bakgrunn som statsviter ble sett positivt på av arbeidsgiveren, og nå gjetter jeg litt, men jeg tror de tenkte at man med en utdannelse i statsvitenskap per se er samfunnsengasjert. De antok nok at jeg hadde en forståelse av samfunnet, samt en god arbeidsmetodikk, analytisk tilnærming og jobba strukturert. Det passet godt i privat næringsliv, så vel som andre steder.

Selv om tiden hos Confex Norge AS innfridde kravet om høyt tempo og spennende oppgaver, kjente Helene etter noen år på lysten på et større samfunnsoppdrag. Hun ønsket seg i retning offentlig sektor og samtidig å nærme seg det hun hadde sett på i masteroppgaven.

- Så da søkte jeg meg tilbake til akademia, på Forsvarets høgskole ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Der fikk jeg forske og undersøke spørsmål knyttet til småstaten Norge og vår plass i verdenssamfunnet. 

Helene var på IFS i fire år og hennes forskning hang sammen med at NATO hadde revidert sitt strategisk konsept, sitt store «veikart». 

- Det var utrolig lærerikt å få undersøke arbeidet med å påvirke politiske prosesser og Norges interesser i forholdet til NATOs. Jeg fikk brukt min analytiske tilnærming og forskningsmetodikk i praksis – til noe som kunne gi innsikt videre, og det var en oppløftende erfaring for meg. 

Prosjektleder i UD, del av sekretariatet til Afghanistan-utvalget og strategisk etterretning i Kripos

Etter fire år på IFS beveget Helene seg videre til Utenriksdepartementet, hvor hun var prosjektleder i to år. Hun tegner følgende bilde av situasjonen i Norge og verden på den tiden.

- Dette var mens IS herjet i Syria, blant annet, og det piratvirksomhet utenfor Somalia. Regulering av internasjonal cyberpolitikk var i ferd med å komme på agendaen. Organisert kriminalitet var noe vi skjønte var veldig alvorlig, men som ikke egentlig traff oss her hjemme i så stor grad. I prosjektet i UD var jeg redaktør på en stortingsmelding om disse temaene, som var spennende og utfordrende. 

Meld. St. 37 (2014–2015): Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken — Terrorisme, organisert kriminalitet, piratvirksomhet og sikkerhetsutfordringer i det digitale rom ble lagt frem av regjeringen Solberg i 2015. Dette var den første stortingsmeldingen som så flere globale sikkerhetsutfordringer, sikkerhet og utviklingspolitikk i sammenheng, og regjeringen fremmet 40 tiltak for å styrke evnen til å møte truslene.

- I dette arbeidet ser jeg også at jeg hadde med meg en nysgjerrighet, men også en respekt for andre fagdisipliner som jeg tror var nyttig. Jeg jobbet med folk som hadde andre «ting i sekken», andre fagbriller, og vi jobbet sammen mot et mål om å sende fra oss en god analyse og politikk «oppover» - ettersom det skulle bli et dokument som regjeringen sender til Stortinget. 

Helene understreker at det viktig å se verdien i andre disipliner ettersom ytterst få jobber i rene fagsiloer. Dette har hun hatt med seg på samtlige arbeidsplasser – også videre til Kripos.

- Men vent! Nå glemmer jeg jo Afghanistan-utvalget:

I kjølvannet av prosjektlederrollen i UD satt Helene nemlig som del av Afghanistanutvalgets sekretariat som ble ledet av Paal Sigurd Hilde. Utvalget leverte sin rapport til utenriks- og forsvarsministeren i 2016, og Bjørn Tore Godal, som ledet utvalget, uttalte seg slik i en kronikk i Aftenposten: «Norge har vært en god alliert, oppdraget har vært vanskelig og situasjonen i Afghanistan er nedslående.»

- Både i arbeidet med stortingsmeldingen og i denne rapporten handlet oppgavene mine i stor grad om analyse, kommunikasjon og formidling. Og dette tok jeg med videre i Kripos hvor jeg var i seks år. 

Igjen peker Helene på hvordan utdannelsen har vært nyttig i etterretningsarbeidet der.

- Det er et godt eksempel på dette med videreformidling av viktig informasjon. Kripos er et sted hvor du får tilgang på mange typer informasjon og registre; alt fra politiets etterretning til internasjonale rapporter eller informasjon fra partnerland. Og så skal vi fortelle om det vi finner der – på passende vis, til innbyggerne og politikerne i Norge, hva man mener er bra og hva som ikke er så bra. 

- Med alt du ser og all informasjonen du har og har hatt tilgang til, blir du bekymret? Er det områder du tenker vi halser etter på?

- Ja, det er det jo – på enkelte områder. Nå for eksempel, med den sikkerhetspolitiske situasjonen, med krig i Europa, sammensatt virkemiddelbruk og trusler fra nær og fjern, er bildet til tider ganske dystert og det har så mange aspekter. Med alt dette tenker jeg at det er kjempeviktig at vi klarer å få til det taktskiftet som etterlyses både i Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen.

Helene innrømmer at dette kanskje er særlig vanskelig for dem som har vokst opp med dyp fred, glasnost og Grandiosa. 

- Vi kjenner ikke umiddelbart på det alvoret som jeg tror foreldrene våre gjør. Det å anerkjenne en så alvorstung situasjon som vi faktisk står i akkurat nå, det er kognitivt krevende. Også med tanke på kriminaliteten, med et såpass alvorlig bilde med kriminelle nettverk, gjenger og bruken av vold.

Heldigvis har Helene fått mulighet til å bidra til økt kunnskap om samfunnet og bidratt til at beslutningstakere får god beslutningstøtte i jobben sin. 

- Og, den statsvitenskapelige grunnpakka er like relevant selv om utfordringene endrer seg og kanskje er annerledes enn vi trodde for eksempel i 2015, konstaterer hun.

Metodisk og kildekritisk til fingerspissene

Dette plukket Helene også opp talen sin til kandidatene på masterseremonien, der hun blant annet det følgende:

«Siden 2006, da jeg ble uteksaminert, har verden endret seg. Teknologien har gjort kvantesprang - men internett og KI har også gitt kriminelle, proxyer og stater effektfulle verktøy og våpen. 

Norge har vært heldige - vi har hatt en enorm økonomisk vekst, men også sett flere klare skillelinjer og økende polarisering. Siden da, har det igjen brutt ut krig i Europa. Statsminister Støre har, fra Stortingets talerstol, sagt at det igjen ligger et jernteppe over vår del av verden. Det er alvorstunge ord. 

Den internasjonale orden, slik foreleserne den gang tegnet den opp for oss her i dette auditoriet, er under press. Stormaktsrivalisering henger over oss, og truer de samhandlingsmekanismene som Norge som småstat trenger så sårt. 

Og dette er noe av grunnen til at jeg tror at Norge og verden trenger dyktige statsvitere. Dere trengs. Dere kan bidra til å se maktstrukturer og nye sammenhenger, stille kritiske spørsmål, og til å utarbeide pragmatiske løsninger og kompromisser.

Det er vanskelig å vite hva man skal bli når man blir stor. Men jeg håper og tror at dere vil yte deres skjerv, og bruke den statsvitenskapelige grunnpakka som dere nå har med dere, godt framover.»  

Stemningen i salen var nærmest elektrisk, og det lot til at budskapet sank inn hos de nybakte statsviterne. 

- Man får virkelig følelsen av at du har med deg statsvitenskapen og kompetansen fra (blant annet) studiet i det meste du gjør, stemmer det?

- Ja! Jeg føler virkelig at utdannelsen min har gitt meg en solid grunnmur og metodisk bakgrunn som har vært relevant og nyttig gjennom hele karrieren og i synet på og tilnærmingen til livet på en måte. Jeg bruker det i hverdagen også, som mamma for eksempel i form av å lære barna mine kildekritikk. Eller lære dem å lære ved å stille gode spørsmål. «Styrker eller svekker det hypotesen din? Har du flere hypoteser?» 

- Hele tiden kastes det masser av informasjon mot oss, og vi forholder oss til nyheter, litteratur og masse annet.  Det å kunne sortere ut det mest essensielle av informasjon, ha med vissheten om fake news og manipulerte visualiseringer er utrolig verdifullt i dagens informasjonssamfunn. Det er viktig å stille kritiske spørsmål.

- Jeg er overbevist om at slike ferdigheter er nyttige gjennom hele livet, både personlig og profesjonelt, men man ser det kanskje spesielt når man kommer ut i arbeidslivet. Da oppdager man raskt at man faktisk har en unik kompetanse som ikke alle andre har - slik man fort kan tenke i bobla på Blindern, understreker Helene. 

Veien blir til mens man går (og skaper seg nye muligheter underveis)

Helene har hatt en imponerende karriere, og nå jobber hun altså som seniorrådgiver i Politidirektoratet. Der hun har bl.a. jobbet med etterretning, sikkerhetstruende hendelser, samt radikalisering og nasjonal krisehåndtering. I Kripos fikk Helene også ledererfaring, både som fungerende seksjonsleder og avsnittsleder.

- Som leder ønsket jeg å ha en kombinasjon av analytisk innsikt, god kommunikasjon, og evnen til å se ulike sider og strategiske interesser i en sak. Det å se situasjoner og problemstillinger fra ulike perspektiver og vurdere konsekvensene av ulike handlinger var viktig for meg som leder, og jeg tror min faglige tilnærming var nyttig også som leder med personalansvar.

- Du har virkelig fått gjort og fått jobbet med nye spennende - har du vært på rett plass til rett tid, eller har du jobbet systematisk mot neste oppgave og stilling/arbeidsplass?

- Jeg tror det er en kombinasjon. Men man kan jo ikke bestemme seg for noe, så bare blir det sånn – man må jo både ha flaks og uflaks for å ende som man gjør. Og så ligger jo en dæsj av fri vilje i det hele også; hvilke kontakter man pleier, hvordan man selger seg inn, og, ikke minst, hvilke jobber man søker på - og ikke søker på, hvilke jobber man fikk og ikke fikk. 

Helene opplever at statsvitenskapen har vært en bidragsyter i det å se og få muligheten til å hoppe rundt til ulike deler av sentralforvaltningen slik hun har. Hun har jobbet på begge sider av det som på fagspråket kalles etatsstyring – og har både styrt, og blitt styrt.

- Hvor forskjellig er det å være på den ene og den andre siden?

- Det har vært lærerikt å både få utforme politikk på den ene siden, og på andre siden implementere politikk. På den ene siden utarbeide forslag til regjeringen og myndighetene, lete etter penger og skrive prop.-tekster, til det å utforme faglige råd og søke muligheter innenfor rammen du har på den andre siden. Jeg tror alle kan lære mer om hvordan noe fungerer ved å se det fra ulike vinkler og ståsted. 

- Det er virkelig i slike sammenhenger at man får se verdien av den grunnleggende kunnskapen og systemforståelsen man har fra statsvitenskapen. Det å jobbe med, og å se, hvordan ulike politikkfelter henger sammen er virkelig verdifullt, og det gir en unik mulighet til å forstå kompleksiteten og samspillet mellom ulike aktører og interesser.

På spørsmålet om det er noe Helene er særskilt stolt av å ha fått til i karrieren sin svarer hun.

- Nei, jeg vet ikke hva det skulle vært. Jeg synes jeg har vært heldig som har fått prøve meg i ulike organisasjoner og roller, bidra på forskjellige områder og ulike oppgaver. Både driftsoppgaver og mer på utvikling og nybrottsarbeid. 

- Det er jo spennende å få lov til å være med å prøve og finne ut av hva lå bak forskjellige avgjørelser. For eksempel på Afghanistan-rapporten; hva slags informasjon fikk man på Stortinget? Og hva visste de i E-tjenesten? Det å få dyp innsikt i ulike kildegrunnlag, og så få være med å fortelle historien i form av NOUer, er jo unektelig veldig gøy å ha vært med på.

Helene oppsummerer at det er en kombinasjon av tilfeldigheter og hardt arbeid som har formet hennes karriere til nå.

- Jeg har alltid vært interessert i politikk og samfunnsspørsmål, og studiene i statsvitenskap har gitt meg en god teoretisk forståelse. Samtidig har jeg jobbet mye og prøvd å være bevisst på hvilke jobber jeg skal søke på og hvordan jeg skal selge meg inn. Det er nok en kombinasjon av flaks, innsats og å utvikle nettverk og erfaringer som spiller inn.

Tips fra en statsviter i jobb:

1. Husk at det er så mange muligheter! Statsvitenskapen er en døråpner til utrolig mange forskjellige roller, organisasjoner og arbeidsplasser – du trenger ikke å låse deg til en vei eller retning. Det er egentlig bare din egen fantasi som setter begrensningene, og de store grunnklossene gir rom for å bygge på hele tiden, med både utdanning og erfaring.
2. Tørr å vær frempå! Sving innom på karrieredager og still spørsmål og vis deg frem, eller ta kontakt ved å ringe eller sende åpne søknader. Man må jo bare prøve, og det verste man får er et nei.
3. Drømmejobben kan endre seg over tid, basert på egne erfaringer og utvikling. Vær åpen for nye muligheter og kontinuerlig evaluere hva som er viktig og interessant for deg selv. Karriereveien er sjelden en rett linje!