Mnemosyne

Kjære alle sammen,

Jeg vil ta dere med tilbake til 1810 i Danmark-Norge. Grev Wedel Jarlsberg har nylig stiftet Det Kongelige Selskap for Norges Vel, der formålet er å arbeide for alt som kan fremme Norges materielle og åndelige fremgang. Å etablere et universitet i Norge er en av selskapets hovedsaker, og det blir utlyst en konkurranse om en prisoppgave «Om et Universitets Opprættelse i Norge». Det er på begynnelsen av forrige århundre stor uenighet om hva universitetet skal være, og hvor det skal ligge.

Førstepremien i idekonkurransen går til Nicolai Wergeland, adjunkt ved Christiania Katedralskole, for avhandlingen Mnemosyne. Wergeland beskriver her inngående hvordan Norge trenger et universitet av første rang – fullt utbygget med alle vitenskapsgrener.

Et universitet er en nødvendighet for enhver nasjon som ønsket å utvikle seg til en kulturstat, hevdet Wergeland, og i et universitet må alle vitenskapsgrener være representert siden de alle hører sammen og befrukter hverandre gjensidig, fortsatte han.

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Tittelen er også elegant. Titanen Mnemosyne var gudinne for minnet og erindringen, og var mor til de ni musene. Wergelands Mnemosyne er en hyllest til hukommelsen. Til ubrutte bånd mellom fortid og fremtid, og til båndet mellom akademia og kultur.

Og ingenting er vel så tydelig et bånd mellom fortid og nåtid og mellom akademia og kultur som Vikingskipene - verdensarven vi ærbødigst forvalter på vegne av nasjonen og verdenssamfunnet. Universitetet i Oslo har i dag fått akkurat den bursdagsgaven vi ønsket oss. Endelig kommer den nødvendige oppstartsbevilgningen for å starte byggingen av et nytt Vikingtidsmuseeum. Tusen takk til Regjeringen og til vår hardt kjempende Statsråd. Tusen takk til Håkon Glørstad og hans og våre folk - tusen takk til alle gode kollegaer som har bidratt. Dette er en sann merkedag.

Og for å fullføre historien om Wergeland og Grev Wedel Jarlsberg. Det var jo nettopp dette de forstod. At et selvstendig Norge trengte noe annet enn et teknisk universitet i tilknytning til datidens industri.

Etter noen måneder med forhandlinger ble konklusjonen tilslutt at Norge skulle få et Fullstændig Universtiet, - i Christiania. Nordmennene hadde endelig fått det som de ville, etter en langvarig kamp, påbegynt allerede på 1600-tallet.

For sin innsats har både Wedel Jarlsberg og Wergeland blitt hedret med byster her i Aulaen, en sal som skulle være nettopp «for felles erindring», slik rektor Waldemar Christopher Brøgger uttrykte det da aulaen ble innviet i 1911.

***

Universitet i Oslo er blitt 208 år.  Også i 2019 har universitetet blikket rettet både mot historien og mot fremtiden. Også i vår tid arbeider vi for å bevare lange og stolte akademiske tradisjoner, men også å berede grunnen for det som skal komme. Og selv om mye i dag er forskjellig fra 1811, går det forbindelseslinjer mellom dem som tidlig på 1800-tallet skulle skape et fremtids-Norge som ennå ikke eksisterte, til dem som nå bretter opp ermene for å gjøre nettopp det samme. Å ta Norge inn i en ny tid.

I dag feirer vi tre studenter som vil bidra til nettopp dette. Dere har fått UiOs pris for beste bærekraftsmasteroppgaver. Dere har skrevet om noen av de akutte problemene som vi i vår verden står overfor: angrep på rettsstaten, miljøgifter i spekkhoggere, og om EUs oppfølging av FNs bærekraftmål.

Det mangler som kjent ikke samfunnsutfordringer å ta av.

Antallet såkalte «illiberale demokratier» øker. Regjeringer vinner makten i demokratiske valg, men bruker makten til å undergrave de institusjoner og rettigheter, som nettopp bidro til å gi dem makten.

I USA. ja, da vi trodde det umulig kunne bli verre, så blir det det. Presidenten selv underminerer de institusjonene selve demokratiet bygger på.

Det europeiske prosjektet knaker i sammenføyningene. Vi ser at nasjonalstatene sliter med å takle globale utfordringer. Spenninger i samfunnet forsterkes. Flere beveger seg mot ytterpolene, vekk fra det politiske sentrum.

Klimaendringer skaper usikkerhet om livsvilkårene for millioner av mennesker omkring i verden.

Hvordan skal universitetet organisere seg for å bidra til bærekraftige løsninger, til å utdanne studenter som tar ledelse i et samfunn med disse utfordringene? Dette danner bakteppet når vi nå i fellesskap utvikler en ny tiårs-strategi for Universitetet i Oslo.

Universitetet i Oslo er 208 år med samfunnsbyggende historie, med norsk historie. Universitetet i Oslo er vakre bygninger, slitte bygninger og moderne bygninger. Universitetet i Oslo er undervisning, lovbestemte oppgaver, tradisjoner, nyskapning og store forskningsgjennombrudd. Universitetet i Oslo er institutter, fakulteter, sentre og museer.

Men først og fremst er Universitetet i Oslo folk.

Studenter. Ansatte. Det er oss.

Det er de som kom før oss og de som kommer etter oss.

Det er universitetets folk som utgjør de levende båndene mellom fortid og fremtid, som står i intellektuelle slektskap til hverandre.

Av all påvirkning og betydning vårt universitet har hatt på samfunnet, er ingen av større betydning enn universitetets folk.

Derfor er årsfesten også en viktig arena for å feire nettopp universitetets folk. Jeg har nevnt studentene, men vi skal naturligvis feire vinnerne av universitetets priser, og vinnerne av Hans Majestet Kongens gullmedalje. Jeg gleder meg til å høre fra flere av dere i løpet av feiringen.

Senere i programmet skal vi høre fra nobelprisvinnerne May Britt Moser og Christiane Nüsslein-Volhard om hva som skal til for å bygge opp fremragende forskningsmiljøer. Og miljøer er stikkordet her, for selv om mange utmerkelser i akademia går til enkeltpersoner, er det aldri et one-woman, eller one-man show.

Vi er en del av et akademisk fellesskap. Et fellesskap der vi skal være frie til å tenke og skrive, der vi både bygger på, men også utfordrer det etablerte. Der vi mener at mangfold gir perspektivrikdom, og at samarbeid skaper bedre resultater. Der vi står opp for ytringsfriheten og den akademiske friheten når den utfordres - og det er dessverre ikke sjeldent.

Det er i meningsbrytning og konstruktiv kritikk at vi vokser. Det er nettopp en solid og kunnskapsbasert kritikk som må til for å opprettholde kvaliteten på våre demokratiske institusjoner og vårt gode tillitsbaserte samfunn.

Derfor trenger Norge fortsatt et sterkt nasjonalt forskningsintensivt breddeuniversitet som Universitetet i Oslo. Vi skal fortsatt forme, vi skal fortsatt fornye, vi skal fortsatt huske.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!