Psykolog i BUP

Hvorfor ville du studere psykologi?

Jeg hadde lyst til å bli psykolog fra jeg var 14 år. Etter å ha forsøkt å komme inn via årsstudiumet i Bergen uten å lykkes, tok jeg opp karakterer fra videregående og begynte på profesjonsstudiet i Oslo.

Jeg har alltid syntes det er spennende med menneskelig psyke. Til å begynne med var jeg spesielt interessert i det biologiske. Jeg er glad i science fiction, og jeg har syntes tanken om å kartlegge hjernen var spennende.

Hva er BUP? 

BUP står for Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, og er spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Vi behandler og utreder barn fra 0 til 18 år med alle mulige ulike utfordringer og vansker, som ADHD, angst og depresjon. De blir gjerne henvist av fastlegen, mens noen allerede har vært hos kommunepsykolog før de kommer til oss.

Hvordan ser jobbhverdagen din ut?

I gjennomsnitt har jeg to til tre terapitimer i løpet av dagen, stort sett med ungdommer. Ellers har jeg gjerne en utredningstime der jeg gjennomfører kartlegging, intervju eller testing, for eksempel av et barn som er henvist til utredning av ADHD. Vi foretar da en evnetest eller lekeromsobservasjon. Noen ganger er vi ute og observerer på skoler eller i barnehager. 

På BUP må man forholde seg til foreldre og se på situasjonen rundt barnet. Vi snakker også med skoler og barnehager og innhenter opplysninger derfra. Noen ganger samarbeider vi med PPT eller med barnevernet. En del telefoner blir det også, for å følge opp skole, PPT og ikke minst foreldre. Mellom timene bruker jeg en del tid på dokumentasjon.

På mandager har vi personalmøte og teammøte. Da kan vi også drøfte saker med andre fagpersoner, som leger, pedagoger og sosionomer.

Hva er mest givende med jobben?

Det er veldig deilig når jeg ser at pasienten føler at de har fått hjelpen de trengte. Det er givende når jeg føler at vi har en god relasjon der pasienten føler seg trygg og ivaretatt. Det gjelder også foreldre. 

Samtidig er det vanskelig når det behandlingen ikke møter til forventningene. Det kan være at foreldre er misfornøyde, for eksempel fordi de ikke har fått diagnosen de forventet. Ellers kan det være frustrerende for foreldre at utredningen tar tid.

Hva er mest krevende? 

Kanskje det mest krevende med jobben er at det er så mye å gjøre. Noen ganger kan du føle deg alene, selv om du er på en arbeidsplass med mange andre. I hvert fall som ny psykolog kan man være usikker på rollen sin. Er det noe jeg har glippet på? Har jeg tid til å få gjort alt? Du må foreta vurderinger og beslutninger der det kan være vanskelig å holde troen på at du gjør rett.

Hvilke personlige egenskaper bør man ha for å lykkes i denne jobben? 

Det kan være lurt å være selvstendig, og det er et stort pluss hvis du er et ordensmenneske. Jeg synes også at å være varm og tillitsfull er gode egenskaper å ha som psykolog.

Hvordan synes du at utdanningen forberedte deg på jobben? 

Jeg er veldig fornøyd med utdanningen. Etter jeg kom ut i arbeidslivet, har jeg kjent på hvor mye jeg faktisk har lært. Når du går på studiet siver prinsipper sakte inn over seks år, og så sitter overraskende mye.

Hovedpraksis var veldig nyttig. Etterpå følte jeg at jeg visste hva jeg gikk til i arbeidslivet, og jeg skled inn i jobb takket være den.  Siden jeg hadde hovedpraksis på BUP, kunne jeg systemet, så jeg trengte nesten ikke opplæring da jeg ble ansatt. Det tror jeg arbeidsgiver satt pris på!

På kullet mitt hadde halvparten fått jobb før de var ferdig uteksaminert og resten fikk kort tid etter. Det er jo behov for oss!

Er det noe du vil legge til? 

Jeg synes at å være psykolog er et veldig spennende yrke, men også et litt tøft yrke. Etter utdannelsen er det en bratt læringskurve. Jeg kjenner nok av og til på «imposter syndrome». Selv om man lærer masse på studiet, trodde jeg at jeg skulle lære mer om behandlingsmetoder og føle meg rustet til å utføre dem. Men man blir kastet ut i det, og det syntes jeg var skummelt. Jeg husker at jeg i praksis leste side opp og side ned om hvordan å utføre for eksempel kognitiv adferdsbehandling. 

Da jeg var i hovedpraksis i BUP, bestod halve praksisen av å jobbe med utredning. De siste to månedene jobbet jeg med behandling. Så jeg fikk ikke mengdetrening før jeg begynte i arbeidslivet.

Det er veldig nyttig å ta opptak av timene og få en konkret tilbakemelding i timene med veilederen min. Likevel har jo ikke veilederen tid til å høre på alle timene mine! Så man må bare kaste seg ut i det. 

I studietiden føltes det ut som om det var så mange regler for hva jeg kunne gjøre som psykolog. Men nå som jeg er i jobb, har jeg fått mulighet til å observere hvordan andre gjør sin terapi. Da har jeg sett at man ikke må være en robot-psykolog. Det er godt å vite at jeg kan gjøre en god jobb ved å være meg selv.