Andreas Øyan-Carlmark har gått mye opp og ned sentrumsgatene i Oslo. I 10 år jobbet han som gateprest for ungdom i Oslo sentrum, før han ble domkirkeprest i samme by.
– Å være prest på bortebane var noe av det jeg likte best med å være gateprest. Jeg ble utfordret på en helt annen måte enn jeg blir når noen møter meg som prest i kirken, forteller Øyan-Carlmark.
– Ute i sentrumsgatene møtte jeg ungdom på en felles arena. Det gjorde noe med samtalene våre at vi befant oss utenfor kirken. Jeg opplevde at folk viste mer av seg selv og var ærlige på en litt annen måte. Det var både befriende og krevende, sier Øyan-Carlmark.
Les om Universitetet i Oslos presteutdanning!
Et behov for kirken midt i Oslo sentrum
Som gateprest jobbet Øyan-Carlmark i Oslo bispedømme, men til daglig holdt han til i Oslo domkirke og områdene rundt.
– Gjennom prosjektet «Gud i storbyen» hadde bispedømmet sett nærmere på hvordan en skulle være kirke midt i hovedstaden. Hvilke behov finnes her? Hvordan kan kirken være en god aktør i forhold til de utfordringene vi ser? Dette prosjektet synliggjorde behovet for en åpen domkirke med et gatepresttilbud for ungdom, forklarer Øyan-Carlmark.
Da Øyan-Carlmark startet i stillingen, var den fortsatt ganske ny.
– Vi så at mange ungdommer brukte sentrum som oppholdssted, og at vi som kirke kunne være til stede for dem. Oppgaven var å finne ut hvordan, forteller han.
Ville motarbeide ungt utenforskap
Et fellestrekk hos ungdommene Øyan-Carlmark møtte, var at veldig mange hadde erfaringer med ulike former for utenforskap. Det kunne handle om seksualitet og kjønnsorientering, rus, familiære- eller sosiale forhold.
– Domkirken holdt åpent hver fredag kveld, og vi etablerte også en ungdomskafé som var åpen hver mandag gjennom hele året. I tillegg hadde vi et samtaletilbud for alle som ønsket det, sier Øyan-Carlmark.
For at dette skulle bli vellykket, var det avgjørende å bygge opp tillit i ungdomsmiljøet.
– Det var viktig for oss å skape et trygt rom som vi kunne invitere ungdommene inn til. Vi hang opp regnbueflagget hver gang ungdomskafeen var åpen, og vi var tydelige på at alle skulle kunne komme som de var. Vi kunne tilby mat, drikke og et trygt fellesskap, men ellers stilte vi ingen krav, forteller Øyan-Carlmark.
Skapte trygghet og tillit
Ungdomskafeen og samtaletilbudet ble viktig for mange ungdommer. For Øyan-Carlmark var det også naturlig å samarbeide tett med andre aktører som jobber med forebygging for ungdom.
– Samtidig hadde jeg ingen rapporteringsplikt. Hvis jeg møtte ungdommer på dagtid, handlet samtalen sjeldent om hvorfor de ikke var på skolen. Den handlet mer om hvordan de hadde det der og da. Som prest, har vi en streng taushetsplikt som skal komme dem vi har i sjelesorg til gode. Det eneste som kan bryte den er meldeplikten, sier Øyan-Carlmark.
Hans prosjekt var å få ungdommene til å finne sin egen stemme, og sørge for at de visste hvilke andre hjelpetiltak som var tilgjengelige for dem.
– Det handlet om å være i førstelinjen og skape tillit. Deretter kunne jeg bidra til å overføre den tilliten til andre, forklarer han.
Som prest kan du spille på egne styrker
De færreste av ungdommene Øyan-Carlmark møtte hadde noe forhold til kirken fra før, og for mange av dem var det overraskende at kirken hadde et tilbud for dem.
– Vi måtte være tydelige på at misjonering ikke var vår agenda, men at dette var et diakonalt tilbud vi har fordi det å være kirke handler om å være til stede for alle som trenger det, forteller Øyan-Carlmark.
For denne stillingen har sjelesorgskompetansen fra teologistudiet vært særlig viktig, men Øyan-Carlmark forteller at han har nytte av alt han lærte gjennom det seksårige studieløpet.
– Presteutdanningen er omfattende, men jeg skjønner hvorfor det må være så stort som det er, sier han.
Samtidig legger han til at presten ikke trenger å være like godt på alt.
– Noe av det fineste med å være prest er at du virkelig kan bruke deg selv som redskap i jobben. Som prest får du muligheten til å spille på dine egne styrker, forteller Øyan-Carlmark.
Les mer om hva du kan jobbe med etter presteutdanningen
En praktisk prest
Øyan-Carlmark jobber ikke lenger som gateprest, men han holder fortsatt til i Oslo domkirke.
– Som domkirkeprest står gudstjenestene sentralt, men jeg har også gravferder, samtaler og omvisninger i kirken. Siden Oslo domkirke er en nasjonal kirke, er det også egne oppgaver knyttet til det, for eksempel spesialgudstjenester på viktige merkedager eller bisettelser for offentlige personer, forteller Øyan-Carlmark.
Selv om Øyan-Carlmark kan savne å være gateprest, trives han godt som domkirkeprest.
– Jeg er en praktiker, og jeg liker å gjøre teologi. Det fikk jeg gjort masse av som gateprest. Samtidig er det veldig mye praktisk arbeid som ligger til grunn her også, for eksempel knyttet til gudstjenestene, forteller Øyan-Carlmark.
Som gateprest hadde han få gudstjenester, og han er glad for å nå kunne jobbe mer med tekster og liturgi.
Han forteller også at samtalene han har nå gjerne er annerledes enn før, men at han drar nytte av å ha vært gateprest i jobben som domkirkeprest.
– Ute på gata oppstod samtaler spontant, men nå er som regel samtalene avtalt på forhånd. Erfaringene fra tiden som gateprest bruker jeg til å ta samtalene ned på gateplan, selv om vi befinner oss i domkirken, avslutter han.