Fujifilm Instax Mini

Hvis en kikker på Fujifilm sitt instax mini 8 polaroid kamera, får en kanskje assosiasjoner til noe som tilhører en annen tid: De duse fargene, og de veldig avrundede hjørnene som er klassiske for 60-tallet. Kanskje er det nettopp denne assosiasjonen som appellerer aller mest?

Det å ha et retro analogt kamera gir en kanskje ekstra lyst til å ta bilder. Det er lite å lure på, at vi stadig går tilbake og henter inspirasjon fra svunne tider og trender for å finne gleden i melankolien. Eksempler på dette er kanskje måten vi kler oss på, lamper som vi har over spisebordet, eventuelt et fokalt punkt på kjøkkenbenken i form av en retro mixer som tar oss tilbake til slik vi tenker at mormor stod en gang i tiden og bakte brød.

Med polaroidkameraet er funksjonen i seg selv appellerende - den distanserer oss fra nåtidens over-digitaliserte, overredigerte medium, og tilbake til det som er “ekte”, autentisk, og instant. Men for akkurat denne tingen, er formen i seg selv autentisk? Er instax mini 8 virkelig retro, om den mest iøyenfallende assosiasjonen er til et gammeldags kjøleskap fra 60-tallet? Er det fortsatt retro - om funksjonen imiterer tradisjonen - men om utformingen av designet imiterer en stil som ikke inkluderte kameraet i det hele tatt?

 

Publisert 16. sep. 2021 14:10 - Sist endret 22. sep. 2021 16:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

About-image

Denne bloggen

Dette er bloggen til emnet KUN2201/4201 Designkultur: Ti ting. Her skriver studentene om sine selvvalgte gjenstander og hvordan disse kan forstås i et designkulturelt perspektiv.