Estetikken i kunst og design

Kommersielle produkter som selges overalt i verden er neppe det vi vil kalle kunst. Likevel, god design oppleves ikke bare funksjonelt, god design kan også gi en estetisk opplevelse; - og hensynet til estetikken kan også være en bevisst intensjon bak designet.  Når funksjonelle produkter får varig verdi, dvs. at de omsettes og er populære gjennom tiår etter tiår, da er det gjerne den estetiske dimensjonen som i større grad gir varig livsverdi, ettersom teknologisk utvikling ofte endrer det vi oppfatter som funksjonelle behov.

Hva er det i designgjenstanden som appellerer til vår estetiske opplevelse?  Er estetikk noe universelt, hevet over smak og behag?

Mennesket har til alle tider vært opptatt av «det skjønne». Allerede fra antikken har den romerske arkitekten Vitrivius skrevet bøker om arkitektur, hvor han er opptatt av «det skjønne», at det vakre kan læres av naturen, og at naturen er basert på universelle lover om proporsjonalitet og symmetri. Vitrivius er særlig kjent for sine studier av menneskekroppen, og han mente at menneskekroppen kunne nyttes for naturens perfekte proporsjonalitet.  Renessansens kjente kunstteoretiker Battista Alberti skrev tre bøker om malerkunsten og ti bøker om arkitektur på 1500-tallet, hvor han er særlig framhevet kravet om skjønnhet i kunsten. Alberti mente at naturens skjønnhet er grunnleggende, og han nyttet matematiske prinsipper/geometri (jfr. den visuelle trekanten), samt lyssetting, for å skape perspektiv, bevegelse og skjønnhet i et bilde. Albertis beskrivelser gir meg umiddelbare assosiasjoner til Uchiyamas lampe; - som jo ikke er et bilde, men en skulpturell ting som spiller på lyssetting.  I vertikalt snitt synes lampen som en pyramide oppdelt av flytende proporsjonale linjer, mens dens romlighet i virkeligheten er skulpturell og består av sirkelrunde deler. Hele lampen (inkl. lyskilden) har et gjennomført geometrisk design. – Kanskje ligger det en universell varighet i naturens geometriske former, at de gir oss en opplevelse av «det skjønne», noe estetisk vakkert, utover tidens «smak og behag»?

Filosofen Kant satte den estetiske betydningen i et større filosofisk system, hvor han bl.a. søkte å bygge en bro mellom det subjektive(oppfattelsen) og det objektive (vitenskapelig erkjente). Han taler om en dømmekraft som tar utspring i våre sanser, en «refleksiv dømmekraft» som har en fot i det konkrete, samtidig som den peker ut over seg selv på noe ikke-bestemmelig; - noe han kobler til det skjønne og en følelse av velbehag. Kant åpner for kunsten som et særlig estetisk erkjennelsesrom, siden han mener at den reflekterende dømmekraft som han er ute etter, best utfoldes i relasjon til natur og kunst. Kant legger altså grunnlaget for å se estetikken som relevant for erkjennelsen. Likevel, dette kan ikke trekkes så langt at estetikken ikke er kulturbetinget. I hele den filosofiske tradisjonen tales det om å se det estetiske som en betydningsrelasjon mellom «noe» og «noen», mellom et objekt og subjekt. Vår opplevelse av «det skjønne» finner sted i vårt subjektive, vår kroppslig forankrede erfaring og opplevelse.   

Vår opplevelse av estetikk oppstår i et kommunikasjonsforhold og en erfaringsrelasjon. Ofte vet vi ikke helt hvorfor vi opplever noe som estetisk og vakkert. Kanskje har vi fått en viss filosofisk og kunsthistorisk innsikt i estetikkbegreper som hjelper oss til å forstå hva som er estetisk? Men, helt sikkert er vi også påvirket mediekulturens framstilling av populær livsstil og design i våre omgivelser, av mediering av tidens designprodukter. Reklamens makt virker uten at vi er den bevisst. Selv når vi tror vi ikke er påvirket av mediering, men ser det universelt estetiske, funksjonelle og bærekraftige i et design, kommer vi ikke bort fra at vår erfaring skapes i tiden, at det vi anser som god design er markedsdrevet og påvirket av kulturelle trender. Kunst er kanskje ikke kunst til alle tider, og estetikken er også foranderlig, - selv om noen estetiske prinsipper knyttet til naturens former og gjenkjennelighet synes å være kjennetegn for det varige – og bærekraftige ved design og kultur.

Enigmalampen synes ikke å ha tapt attraktivitet siden 2003, men hvor lenge den vil ha slik status er usikkert. Verden, og med den «smak og behag» endrer seg. Min bestemor ville helt sikkert ha valgt en krystallkrone fra barokken eller ny-klassisismen framfor Enigma-lampen; - noe også mange velger i dag – som en kontrast til sitt moderne interiør..