Leirklubben

Et knudrete, ujevnt, klumpete, rått, solid, lyst, blankglassert beger, en kopp eller bolle - er den laget av et barn? Eller kanskje den er laget av en kunsthåndverker? Denne keramikkgjenstanden er ikke dreiet, den er bygget, eller formet ved å dytte, dra, hule ut og klemme leiren på plass. Den er helt flat under, stabil, brukbar som te- eller kubbelysholder, saltkar, tacobolle til koriander eller hakket løk, eller som borddekorasjon. Sidene er passe tynne, passe gjevne i tykkelse. I undersiden er initialene ABC presset inn med noe skarpt mens materialet fremdeles var formbart.

Intensjonen var å lage sakekopper. Bollen har to søsken, kanskje de er trillinger, men desidert ikke eneggede. Av de tre er én tydelig større, tynnere i godset, avrundet mot bordet som en mer typisk bolleform. Var dette den første som ble til? Påbegynt med alt for mye leire for hva en sakekopp ville trengt, men tålmodig bearbeidet videre, større og større, tynnere og tynnere til motivasjonen tørket og minnet om den planlagte sakekoppen meldte seg igjen. Den minste er mye mindre, nærmere en sakekopp, men tykkere i sidene og fremstår ikke spesielt naturlig å drikke fra. Nummer tre er i størrelse ganske nøyaktig en mellomting mellom de to andre, mer sylindrisk i formen, her er sakeprosjektet gitt opp og bolleformen også.

ABC har vært på kurs, keramikk krever utstyr som de fleste ikke har hjemme. Leirklubben på torsdager på Kroloftet på Frysja, 100kr og du får en porsjon leire, en plass ved arbeidsbordet i to timer, hjelp og tips fra en keramiker om nødvendig, brenning og glassering.

Keramikk fremstår som ur-design. Leire finnes i endeløse reserver, støv som ligger kompakt i jordskorpa, en tung og våt og helst uniform masse.  Den kan tørkes til en pulveriserbar form og brennes til noe av det hardeste materialet vi har. Leirgods finner vi bevart som arkeologiske artefakter og bruddstykker i store mengder. Selve leirmassen bevarer også organisk materiale. Oslo er bygget på påler av tre i leire. Oksygen trenger ikke gjennom leira, bryter ikke ned treverket. På kirkegårder graver de opp intakte kister og intakte lik i leirjord. Ikke en mark, larve, bakterie eller mikroorganisme slipper gjennom massen.

Om 1000 år er allting støv. Og så blir støvet til leire, og så kan vi gå på leirklubben og føle tilknytning til jorda og historien og til andre mennesker. Hvordan møter man nye mennesker, skaper tilknytning og tar del i historien etter at skole, studier og jobb begynner å tørke ut so kilder til nye meningsfulle relasjoner? Da kan man få seg en hobby og dra på kurs. Meningsfulle relasjoner gjennom å utføre oppgaver hendene er ment å gjøre og har historisk erfaring med å gjøre. Leirklumpen er den samme.

Selvrealisering, uttrykksbehov, å legge igjen varige spor - Gud skapte Adam av leire. Dette er skapelseshistorien med stor “S”. En kjernedrift i mennesket er å overleve, eller å oppnå evig liv. Mange strategier er utviklet for å tilnærme seg dette målet. Å lage etterkommere er en logisk parallell til Guds egen metode, men dette fremstår som et sjansespill. Kanskje avkommet ikke liker deg og hvertfall ikke kommer til å vedlikeholde minnet ditt. En sikrere strategi er å skape noe fysisk varig - bygge et hus, skrive en bok, utgi musikk, lage objekter til bruk og nytelse. Som en symbolsk handling tilbyr leirklubben et løsningsforslag på en menneskelig urdrift.

Leirgods og annen keramikk forholder seg til livet og døden på forskjellige måter. Gjenstandene vi har sett på så langt i denne teksten fremstår robust og evigvarende, i så måte representerer den ambisjonen om å vare evig. Ved siden av den på bordet står et porselensobjekt av en helt annen karakter. Den er formet som en liten blomsteroppsats med syltynne kronblader, kunstferdig farget og arrangert i en naturtro komposisjon. I likhet med objektene fra tidligere i teksten fungerer også dette som en lysestake. I dette tilfellet peker i motsetning alt til livets forgjengelighet. Våre tanker går til den visnende blomsten, lyset som brenner ned, de avbrukne kronbladkantene vitner om skjørheten i materialet. Alt balanserer på kanten mellom liv og død, skapelse og ødeleggelse.

Bildet kan inneholde: stillbildefotografering, anlegg, blomst, stilleben, petal.

Vi skjeler bort på  leirklubb-bollene og ser for oss ekspertisen til den som har formet blomstene. Vi føler tiden som er investert i å oppnå kunnskapsnivået som skal til for å lage noe sånt. En liten del av livet til en person vi ikke vet hvem var er fanget her på spisebordet vårt. Tiden er det eneste vi har som ikke kan kjøpes, vinnes eller skaffes på noen annen måte. Tiden tikker og går, sekund etter sekund nærmere døden. Jeg undrer om mine besteforeldre som gikk til anskaffelse av et sett med tre slike blomsterlysestaker gjorde det som en memento mori? Husk døden og gjør mer ut av livet nå!
I antikkens banketter var det vanlig å bære et menneskeskjelett gjennom festlokalet en gang rundt festens høydepunkt. Slik ble festdeltakerne påminnet livets forgjengelighet og oppmuntret til å sette inn alle ekstra krefter, drikke, spise og nyte livet mens det enda varte.

Jeg vender fokus tilbake til leirklubben og dens noe klumsete, menabsolutt livskraftige resultat. Er konklusjonen at vi som mennesker har mistet realitetsbildet og bevisstheten om dødens eksistens? Har vi fortrengt og fordekt utsikten til det siste endelikt som en arrogant avskriving av livets ustoppelige gang. Følelsen av uovervinnelighet i den Antropocene  tidsalder hvor teknologisk utvikling løser absolutt alle problemer. Det må vel bare være et tidsspørsmål før vi har designet oss ut av døden?

Av Harald Lunde Helgesen
Publisert 24. mars 2020 13:51 - Sist endret 24. mars 2020 13:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere