– Hvilket forskningsprosjekt jobber du mest med nå?
For tiden ferdigstiller jeg en bok om høyreekstrem terrorisme. Boken, som er resultatet av mange års forskning på politisk vold, undersøker utviklingen av terrorisme med mange ofre som en spesiell form for høyreekstrem vold. Jeg begynte å skrive boken i kjølvannet av Christchurch-angrepene i New Zealand i 2019, men som en som er utdannet historiker, var jeg også spesielt interessert i å forstå arven fra tidligere terrorangrep og hvordan de påvirket denne tragiske hendelsen – strategisk, taktisk og ideologisk.
– Hva ønsker du å finne ut?
– Jeg var interessert i to ting. For det første, å forstå hvordan terrorangrepene her i Norge 22. juli 2011 påvirket terroristen i New Zealand. I manifestet sitt, som var et kalkulert stykke propaganda, hevdet gjerningsmannen bak angrepene i Christchurch at han hadde fått en "velsignelse" av sin norske forgjenger. Jeg visste at dette ikke var sant, men samtidig ønsket jeg å forstå nøyaktig hvordan 22. juli-angrepene påvirket en ny generasjon av høyreekstreme terrorister. For det andre ønsket jeg også å forstå hvordan angrepene i Christchurch i 2019 i seg selv ble en ny vektor for vold som utløste en kjedereaksjon av terrorisme, med konsekvenser vi fortsatt ser i dag.
– Hvorfor er dette viktig?
– Det er mange grunner til at jeg synes dette er viktig, men for tiden ser jeg spesielt på at høyreekstrem vold ofte blir sett på som et statisk fenomen. Dessverre er det ikke det. Det er en trussel i stadig utvikling. Dette har blitt stadig tydeligere etter hvert som jeg har skrevet boken. Den raske utviklingen av digital teknologi og mulighetene som ulike sosiale medieplattformer og -apper gir, har resultert i raske utviklinger både for å begå, men også for å oppfordre til, vold og terrorisme, noe som ikke var tilgjengelig i 2011. Dette understrekes av den kumulative økningen i vold inspirert av angrepene i Christchurch siden 2019. Disse angrepene, samt en mengde komplotter (og hyppigheten de oppdages med), understreker at selv om høyreekstrem terrorisme kanskje ikke er en akutt trussel mot det liberale demokratiet, er det absolutt et kronisk problem med ødeleggende konsekvenser for de som er mål for disse terroristene.
– Hvem samarbeider du med?
– Selv om denne boken er et soloprosjekt, har jeg vært så heldig å få samarbeide med en rekke fantastiske forskere både her ved C-REX, men også i Storbritannia og USA om en rekke emner knyttet til høyreekstrem politisk vold. Jeg har samarbeidet spesielt tett med Joel Busher, samt forskere som Gareth Harris, Donald Holbrook og Julia Ebner om problemstillinger knyttet til dynamikken i voldelig eskalering og hvordan høyreekstreme grupper modulerer sin egen vold.
– Hva ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
– Dette varierer fra prosjekt til prosjekt, men valget av samarbeidspartnere innebærer ofte å velge de med ferdigheter eller faglige perspektiver som utfyller mine egne, slik at vi kan generere ny teoretisk, empirisk eller metodologisk innsikt. Terrorisme og politisk vold er sosiale og politiske problemer som bare virkelig kan forstås gjennom genuint tverrfaglig samarbeid.
– Hvilke andre forskningsprosjekter er du involvert i?
– Jeg jobber for tiden med å fullføre to andre bokprosjekter knyttet til de transnasjonale nettverkene til ytre høyre, som fortsatt er dårlig forstått både teoretisk og empirisk. Jeg jobber også med flere andre forskere for å forstå hvordan høyreekstrem vold kovergerer med andre nettmiljøer som fremmer ekstrem vold, misantropi og nihilisme, noe som blir en økende bekymring.
– Hva synes du er det mest interessante med å være forsker?
– Det er så mye jeg synes er interessant med å være forsker, men det viktigste er kanskje muligheten jeg får til å utforske, analysere og diskutere politisk og sosialt viktige spørsmål, ofte spørsmål med en ødeleggende menneskelig kostnad. Gjennom arbeidet mitt håper jeg å bidra til en bedre forståelse av slike fenomener og forhåpentligvis bidra til å motvirke dem.
– Hva er det vanligste spørsmålet du får om jobben når du er sammen med andre?
– Normalt sett, når folk har kommet seg over sjokket over den uopphørlig dystre naturen til det jeg forsker på, er det vanligste spørsmålet jeg får: "Hva kan vi gjøre?" At folk reagerer optimistisk; at det finnes en løsning på slik grusomhet, synes jeg er oppmuntrende.