– Hvilket forskningsprosjekt jobber du mest med nå?
– Jeg jobber mest på Horizon-prosjektet CIDAPE, som handler om følelser og oppfatninger om miljø- og klimaspørsmål. Arbeidspakka jeg er med på, studerer dette i et komparativt klasseperspektiv. Vi har gjort intervjuer og fokusgrupper med folk i tre ulike klasser i fire ulike land – Østerrike, Spania, Slovakia og Norge.
– Hva ønsker du å finne ut?
– Vi vil forstå de sosiale forskjellene i holdninger og engasjement rundt miljøproblemer bedre. Det er kjent fra før at det er relativt klare sosiale ulikheter i hva folk mener om miljøspørsmål og hvor opptatt de er av dem. Mye av empirien her er kvantitativ, men vi bruker intervjuer og fokusgrupper for å få litt bedre tak på hvordan folk i ulike klasseposisjoner forstår miljøproblemer og klimaendringer og særlig hvordan de vurderer andres måter å forholde seg til dette på. Spørsmålet vi driver med nå er hvordan folk i ulike klasseposisjoner trekker grenser mellom legitime og illegitime måter å bry seg om, handle på og snakke om klima på?
– Hvorfor er dette viktig?
– Klima- og miljøkrisen er en eksistensiell utfordring, og svært mange anerkjenner at den krever handling. Likevel er det stor uenighet om hvordan ansvaret skal fordeles mellom myndigheter, næringsliv og enkeltmennesker; hvem som skal bære kostnadene ved omstillingen; og hva som teller som en rettferdig og troverdig måte å engasjere seg på.
– Miljø-/klimasaken oppfattes ofte som noe som opptar visse elitegrupper og ellers bemidla storbyfolk med hjerte for økomat og transportsykkel. Klimatiltak kan derfor oppleves som moraliserende eller frakoblet hverdagslige økonomiske og praktiske begrensninger. Skal den grønne omstillingen få bred og varig oppslutning, holder det ikke å fortelle folk at de må bry seg mer. Vi må også forstå de ulike erfaringene, rettferdighetsoppfatningene og formene for ansvar som mennesker legger til grunn når de vurderer klima og klimatiltak.
– Hvem samarbeider du med?
– CIDAPE er stort, jeg forholder meg mest til arbeidspakka. Den ledes av Till Hilmar fra Universitetet i Wien, og de andre på prosjektet er Sylvia Herzog ved Universitetet i Wien, Patrik Gažo og Dominik Želinský ved Slovakias vitenskapsakademi og Janina Hahne ved Universitetet i Valladolid.
– Hva ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
– Godt spørsmål. Ikke så mye annet enn felles forskningsinteresser og at det er trivelige folk, tror jeg.
– Hvem er forskningen relevant for utenfor akademia, og hva gjør dere for at de skal dra nytte av forskningen?
– Jeg ville si at forskningen er relevant for myndigheter og miljøbevegelsen, men også for den bredere allmennheten. En vesentlig del av CIDAPE dreier seg nettopp om samarbeid med sivilsamfunnsaktører og om å utvikle former for dialog og innbyggerdeltakelse i klimaspørsmål.
– Europeisk forskning tyder på at klima- og miljøspørsmål begynner å bli en tilspisset politisk konfliktlinje. Det er utfordrende, fordi omstillingen vil kreve brede og varige flertall. Den vil innebære reelle interessekonflikter, kostnader og endringer i hverdagsliv, arbeidsliv og lokalsamfunn. Derfor tenker jeg det er viktig å forstå ikke bare hvilke klimatiltak folk støtter eller avviser, men også hvorfor noen opplever dem som rettferdige, realistiske og legitime, mens andre opplever dem som urimelige eller moraliserende.
– Har du noen eksempler på at forskningen har blitt tatt i bruk utenfor akademia?
– Mamma syns det er gøy å snakke om, hvert fall. Neida. Kanskje ikke i form av én konkret suksesshistorie der Arbeidsdepartementet plutselig bråsnudde eller en eller annen startup kasta seg over et paper. Men sosiologisk forskning tas ofte i bruk på mindre direkte måter, ikke minst ute i offentligheten ved at den gir begreper og perspektiver som andre kan tenke videre med.
– For sosiologien ligger verdien ofte i å gjøre samfunnsforhold synlige og forståelige, eller stilt i et nytt – blant annet hvordan politiske konflikter henger sammen med klasse, makt, hverdagsliv og opplevelser av rettferdighet. Jeg veit ikke om vi alltid kan peke på masse added value og umiddelbar effekt, men det betyr ikke at det er uten betydning.
– Hvilke andre forskningsprosjekter er du involvert i?
– Jeg driver nå med mine egne små prosjekter om klasse, kultur og politikk, gjerne i samarbeid med stipendiater og gode kolleger, både her på huset og ved andre universiteter.
– Hva synes du er det mest interessante ved å være forsker?
– Jeg er veldig glad for kombinasjonen av undervisning, forskning, veiledning og formidling. Jeg liker godt å mure meg inne med mine egne problemstillinger, samtidig som jeg er takknemlig for muligheten til å komme til auditoriet og løfte blikket litt igjen. Å være med å veilede ivrige folk med egne prosjekter er innmari lærerikt. Og så er det skikkelig gøy å være ute og oppleve at mange andre interesserer seg stort for sånt som vi baler med på sosiologi. Jeg skulle bare ønske alt dette var lettere å kombinere eller balansere.