– Hvilke forskningsprosjekter er du mest opptatt av nå?
– Jeg har nettopp fullført et bokmanus som presenterer en politisk teori om finans, basert på et langvarig etnografisk arbeid der jeg har fulgt livene til latinamerikanske migranter i Spania. Boken undersøker hvordan en bestemt praksis knyttet til kreditt og gjeld i Ecuador bidro til å åpne en ny politisk retning for spanske aktivister som kjemper for retten til bolig i Europa. Den bidrar til aktuelle antropologiske debatter om avkolonisering, demokrati og kapitalisme.
– Jeg starter også i en ny stilling i Nederland i januar 2027, ved Meertens-instituttet – Det kongelige nederlandske akademi for kunst og vitenskap – og Universitetet i Amsterdam. Der skal jeg forske på digitaliseringen og finansialiseringen av veksthusjordbruket i Sør-Spania. Etter hvert som landbruket digitaliseres i stadig større grad, og ideer om bærekraftig kunstig intelligens får fotfeste, har myndigheter, næringsliv og universiteter begynt å investere i nye datakilder og høyytelsesdatabehandling. Det nye prosjektet mitt undersøker hvordan slike digitale investeringer og økonomier endrer jordbrukslandskap, levekår i distriktene og relasjoner mellom ulike arter.
– Hva håper du å finne ut?
– Med boken håper jeg å bidra til en pågående diskusjon i Europa og andre steder om hvorvidt folk har råd til bolig, og om demokratikrisen. De siste femten årene har jeg vært en del av den spanske bevegelsen for retten til bolig, PAH – Plataforma de Afectados por la Hipoteca. Sammen har vi skrevet ulike rapporter og deltatt aktivt i sosial mobilisering over hele Europa, men også i arbeidet med politiske anbefalinger på lokalt nivå i Spania og i EU. Boken inngår i mange av disse samtalene, som har som mål å få betydning også utenfor akademia.
– I det nye prosjektet er jeg interessert i den økende betydningen av kunstig intelligens i jordbruksøkonomien. Jeg ser på prosjekter som er grønne av design, og som skaper vilkårene for KI-ekstraktivisme. Det vil si en sammenkobling av spekulativ finans, datakraft og politisk innovasjon. Gjennom etnografiske studier av gjennomføringen av Spanias nylig utviklede nasjonale program for grønne algoritmer håper jeg å vise den raske omformingen av landbruket og de mange prosessene som former bærekraftsdiskursene i det 21. århundret.
– Hvorfor er dette viktig?
– Vi må forstå at bolig står i sentrum av den polykrisen vi lever i nå, inkludert krisene innen finans, demokrati og økologi. Bolig har også blitt et spørsmål om hvorvidt flere generasjoner har råd til å bo. Det er tydelige forskjeller i boligforholdene i Europa, men funnene mine viser hvordan globale finansielle krefter har gjort bolig til et aktivum som former levekårene og framtiden vår. Myndighetene må ta tydelige politiske valg om hvorvidt bolig skal være en rettighet, eller bli et spekulativt privilegium.
– KI-drevet landbruk reiser flere sammenvevde og like presserende spørsmål. Økologisk sett bruker KI-systemer betydelige ressurser. De tas i bruk i Sør-Spania, en av regionene i landet som er hardest rammet av tørke. Når det gjelder arbeid, er de menneskelige konsekvensene fortsatt lite undersøkt. En ny ytre høyre-regjering i Andalucía har kommet til makten samtidig med at teknologier,som lover et landbruk uten mennesker utvikles. Konsekvensene for migranter, som allerede har usikre arbeids- og boforhold, er ennå ikke kartlagt. For meg er dette hastverkforskning. Vi må også forstå hvordan matsystemene i regionen, som er kjent som Europas grønnsakshage, påvirkes av digital effektivitet. Dette kan ikke skilles fra multinasjonal kontroll over data, teknologisk avhengighet og feil, og konsekvenser for mennesker og andre arter – enten de er tilsiktet eller ikke.
– Hvem samarbeider du med?
– Boken bygger på langvarige samarbeid med aktivistmiljøer og arbeidet mitt med latinamerikanske migranter, særlig fra Ecuador, som også er landet jeg kommer fra.
– Både boken og det nye prosjektet om KI og landbruk er knyttet til Kaleidos, et forskningssenter ved Universitetet i Cuenca i Ecuador. Senteret bygger på etnografi og STS-forskning, og jeg var med på å grunnlegge det. Jeg har fortsatt en gjestestilling der. Flere av de nåværende prosjektene mine bygger på arbeid jeg startet der, særlig innen multimodal forskning. Denne tverrfaglige tilnærmingen går igjen i arbeidet mitt og knytter sammen kunst- og filmbasert produksjon, kritiske digitale datastudier og forsknings- og kommunikasjonsformer som er offentlige og samfunnsengasjerte.
– Society for Social Studies of Science, 4S, har også fortsatt å være en arena for transnasjonalt samarbeid. Jeg satt i organisasjonens styre fra 2021 til 2023. Nettverket knytter arbeidet mitt i Ecuador og Norge til Tyrkia, Spania, USA, Mexico og Nederland.
– Hva ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
– Etter mer enn ti år med multimodalt arbeid har jeg lært å se etter åpne samarbeidspartnere som trives med det de gjør, også når det er vanskelig. Jeg tror sterkt på å desentralisere kunnskap. For meg betyr det å utforme og gjennomføre avkoloniserende forskning som svarer på behovene i lokalsamfunnene. Jeg har skrevet om denne tilnærmingen som responsiv forskning. Det betyr også å lære å tenke på verden vi lever i på radikalt andre måter. Samarbeidspartnerne mine deler disse forpliktelsene og ser etter måter å produsere kunnskap som både tjener det akademiske fellesskapet og når langt utover det.
- Link to article on responsive scholarship: A Revelatory Pandemic: Crisis, Agency, and COVID in Latin America
– Hvem er denne forskningen relevant for utenfor akademia, og hva gjør du for at de skal kunne bruke forskningen?
– Jeg har vært inne på dette i tidligere svar, men forskningen jeg har bidratt til å utvikle, har blitt brukt av sosiale bevegelser, journalister, beslutningstakere og allmennheten. Det som gjør dette mulig, er samarbeid og en forpliktelse til å rette forskningsressurser – som finansiering, tid, akademisk tilgang eller laboratorier – mot ressursfattige lokalsamfunn. I slike samfunn er det ofte nesten umulig å drive forskning i det hele tatt. Som en person som er født og oppvokst i det globale sør, er jeg godt kjent med hva dette innebærer i hverdagen ved akademiske institusjoner i mange av landene våre.
– For å gjøre forskningskunnskap mer åpen og tilgjengelig har jeg vært med på å utvikle digitale plattformer, visuelt og grafisk materiale, tegneserier, podkaster, filmer og offentlige utstillinger, i tillegg til akademiske publikasjoner skrevet sammen med andre.
– Har du eksempler på at forskningen din er brukt utenfor akademia?
– Den digitale plattformen EthnoData, som jeg var med på å utvikle, er et godt eksempel. Den brukes fortsatt av personer som forsker på voldelige dødsfall, savnede personer og partnerdrap på kvinner i Ecuador. Den blir også sitert som et eksempel på etnografisk eksperimentering i kritiske studier av statistiske data.
- Lenke: EthnoData
Lenker til vitenskapelige artikler:
- Teaching the Politics of Numbers with EthnoData: Ethnographic Experimentations through Statistics in Ecuador
- How to produce responsive ethnography of data
– Et annet eksempel som bygger bro mellom akademiske og ikke-akademiske arenaer, er de årlige offentlige etnografiske utstillingene jeg har kuratert de siste fire årene. Studenter på et videregående kurs i forskningsmetoder på masterprogrammet i antropologi utvikler multimodale prosjekter i stedet for å ha en avsluttende skriftlig eksamen. Dette er en del av forberedelsene deres til seks måneder med feltarbeid.
– Studentenes kreative prosjekter har blant annet vært kortfilmer, danseforestillinger, brettspill, originale sanger, malerier, fotomontasjer, skeive festrom, byttekvelder for klær, dikt, skulpturer, kollasjer, fanziner, fysiske modeller og kuraterte musikklister. Prosjektene skaper dialoger på tvers av generasjoner og språk, krysser grenser mellom by, land og nasjon, og eksperimenterer med en rekke formater. De løfter fram mange typer ekspertise i det nye klasserommet vårt, også ekspertise som ofte ikke blir regnet som akademisk. Resultatet er omveltende både for studentene og dem som besøker utstillingen.
– Hvilke andre forskningsprosjekter er du involvert i?
– Jeg er en av koordinatorene i Colleex-nettverket, EASAs samarbeidsarena for etnografisk eksperimentering. Nettverket samler mennesker som er interessert i forskningsformer som går utover metodene og resultatene som oftest brukes i akademia. Det er et svært godt sted for å lære, dele og utvikle nye måter å forske på og engasjere seg i forskning. Vi planlegger flere svært interessante arrangementer i 2027.
- Lenke: Colleex
– Hva mener du er det mest interessante ved å være forsker?
– For meg, som antropolog, betyr forskning å forstå verden fra perspektivene til menneskene jeg arbeider sammen med. Det krever en intellektuell fleksibilitet som holder oss skjerpet når vi utformer metodene våre, endrer måten vi ser verden på, og utvikler ny kunnskap som tas inn i undervisningen. Å drive forskning betyr også å snakke makten imot. Å kunne gjøre dette sammen med noen av de mest gavmilde, oppfinnsomme og godhjertede menneskene jeg har møtt i Spania og Ecuador, er et av de største privilegiene ved å være forsker.
– Hvis vi stiller kunnskapen vår til tjeneste for disse kampene, tror jeg fortsatt vi har en sjanse til å bekjempe de utbyttende, berøvende og utarmende sidene ved det vi i dag kaller kapitalisme.
– Som min avdøde veileder David Graeber pleide å si:
– Verdens ytterste, skjulte sannhet er at den er noe vi skaper, og at vi like gjerne kunne ha skapt den annerledes.
– For meg handler det å være forsker om å bidra til å skape den forskjellen.