– Hvilket forskningsprosjekt jobber du mest med nå?
– Jeg har hatt flere baller i lufta de siste månedene. Sammen med andre forskere som er – eller har vært – tilknyttet på Senter for ekstremismeforskning (C-REX), bidrar vi til en antologi om «Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli». Redaktør er Anders Ravik Jupskås, som har etterfulgt meg som leder av C-REX. Boka kommer ut i slutten av juni i anledning 15-årsmarkeringen av angrepene. Antologien er også en oppsummering av noe av forskningen vi har gjort gjennom de ti årene C-REX har vært i virksomhet. Selv bidrar jeg med et kapittel om lokal forebygging av ekstremisme, og er medforfatter i et kapittel om høyreekstreme aktivister og deres veier til aktivisme.
– Det andre jeg har arbeidet mye med de siste månedene er to parallelle spørreundersøkelser om hets og trusler mot politikere. Den ene er rettet mot medlemmer av Storting, regjering og partienes sentralstyrer, og er knyttet til min bistilling ved Politihøgskolen. Det er fjerde gang vi gjør denne undersøkelsen, som ble gjennomført i slutten av stortingsperiodene i 2013, 2017, 2021 og sist, vinteren 2025. Dette er et oppdrag til Politihøgskolen fra PST, som har ansvar for å ivareta myndighetspersonenes sikkerhet. Rapporten kommer i mai.
– Den andre undersøkelsen er et oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet, og inngår i regjeringens handlingsplan mot samehets. Her stiller vi de samme spørsmålene om erfaringer med hets og trusler til medlemmer av Sametinget og partienes samepolitiske ledelse. Dette prosjektet er knyttet både til Politihøgskolen og mitt prosjekt om hatkriminalitet ved C-REX.
– Hva ønsker du å finne ut?
– Vi vet fra våre tidligere undersøkelser at trakassering og trusler kan være en stor belastning for våre folkevalgte politikere, med negative konsekvenser for både deres privatliv og politiske virke. Blant rikspolitikerne har de aller fleste vært utsatt for noe, og rundt 40 prosent har opplevd alvorlige trusler, som å skade dem selv eller familien, hærverk på eiendom, og (i et fåtall tilfeller) også direkte angrep. En spesiell bekymring er at blant de som har vært utsatt for hets eller trusler, er det en stor andel som begrenser sine ytringer om kontroversielle temaer eller vurdere å trekke seg ut av politikken. Dette skader demokratiske prosesser og kan påvirke hvem som orker å være politiker. Blant samepolitikere ser vi at de negative konsekvensene er enda større. Begge undersøkelsene viser også at kvinnelige politikere påvirkes sterkest av hets og trusler.
– Hvorfor er dette viktig?
– Resultatene fra undersøkelsene med rikspolitikerne brukes aktivt i PSTs sikkerhetsrådgivning overfor politikerne.
– Vi tror også at resultater fra undersøkelsen blant samepolitikere vil komme til praktisk nytte for å bedre deres opplevelse av trygghet og hindre at så mange samepolitikere legger bånd på sine ytringer eller trekker seg ut av politikken fordi belastningen blir for høy.
- Hvem samarbeider du med?
– Begge undersøkelsene er basert på Politihøgskolen, hvor datainnsamlingen og den statistiske bearbeidelsen av dataene gjøres av en forskningsassistent, med bistand fra flere forskere.
– I undersøkelsen med samepolitikerne har jeg også nært samarbeid med Mikkel Berg-Nordlie ved NIBR på OsloMet. Han har forsket på samepolitikk gjennom mange år.
– Hva ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
– Jeg ser etter kompetanse jeg selv mangler. Jeg er utdannet sosialantropolog og har det meste av min erfaring fra kvalitativ forskning. Men jeg har også en fot i kriminologi og statsvitenskap, og har ledet flere kvantitative undersøkelser. Men da trenger jeg partnere som kan bearbeide statistiske data til et format som jeg kan tolke og analysere. Der har jeg gode kolleger på Politihøgskolen. Til undersøkelsen med samepolitikerne trengte jeg en partner som hadde dyp innsikt i samisk politikk og erfaringer. Mikkel har selv samisk bakgrunn og er i tillegg en dyktig statsviter.
– I tillegg har jeg samarbeidet med flere internasjonale toppforskere på mine ulike forskningsfelt, og som har hatt kompletterende innsikter. Jeg har vært redaktør for en rekke antologier og spesialnummer, og kunnet invitere inn forskere fra øverste hylle til arbeidsmøter. Det har skaffet meg et stort internasjonalt forskernettverk.
– Hvem er forskningen relevant for utenfor akademia, og hva gjør dere for at de skal dra nytte av forskningen?
– En drivkraft gjennom min forskningskarriere har vært å bidra til å redusere vold, hat og rasisme i samfunnet, og bygge demokrati, toleranse og trygghet. Det meste av min forskning har hatt et tydelig forebyggende formål. Jeg har sett det som et kvalitetsmål dersom min forskningsbaserte kunnskap kan omsettes til praksis. Jeg har samarbeidet tett med kommuner og sentrale myndigheter, politi og kriminalomsorg, og med sivilsamfunnsorganisasjoner.
– Jeg har opplevd at politiet har vært spesielt interessert i min forskning, så derfor har jeg vært professor ved Politihøgskolen siden 2004 – de siste 10 årene i bistilling etter at jeg ble leder av C-REX. På C-REX har jeg blant annet ledet forskning på forebygging og intervensjoner. Jeg har opplevd at både praktikere og policy-utviklere har sett på vår forskning som svært relevant. Mine C-REX-kolleger og jeg blir stadig invitert til både internasjonale organisasjoner, nasjonale og lokale myndigheter, og sivilsamfunnsorganisasjoner som for eksempel støttegrupper for terrorofre.
– Har du noen eksempler på at forskningen har blitt tatt i bruk utenfor akademia?
– Det mest konkrete er at jeg på grunnlag av min doktorgradsforskning på aktive og tidligere deltakere i rasistiske og nynazistiske miljøer startet det aller første Exit-prosjektet for avhoppere i 1997. Denne ideen spredte seg raskt til Sverige, Tyskland, og etter hvert også til mange andre land hvor man opprettet liknende Exit-prosjekter. Forståelsen om at det er mulig å få personer involvert i terrorisme og voldelig ekstremisme til å trekke seg ut og komme tilbake til samfunnet, har de siste 20 årene blitt et sentralt element i politikkutvikling og praktisk innsats mot voldelig ekstremisme. Jeg mener at jeg har bidratt til dette.
– Som pioner på dette feltet har jeg vært med på å utvikle mye av begrepsapparatet som brukes av andre forskere. Det gjelder distinksjonen mellom «deradicalisation» og «disengagement», og hvordan vi ut fra push, pull og barriere-faktorer kan analysere hvorfor personer rekrutteres til og trekker seg ut av ekstreme grupper.
– I tillegg har jeg bidratt med å spre kompetanse om forebygging av ekstremisme blant lokale praktikere, blant annet gjennom utdanning av mentorer ute i kommunene. I fjor var jeg med på å lage en håndbok om håndtering av ekstremisme i fengsler.
- Hvilke andre forskningsprosjekter er du involvert i?
– Jeg har de siste tre årene ledet et prosjekt om hatkriminalitet i norsk kontekst, med et solid forskerteam fra C-REX og NIBR. I tillegg har en del av NFR-midlene gått til samfunnspartnere, som i vårt tilfelle har vært politiets nasjonale kompetansemiljø innen hatkriminalitet, og det såkalte Hatkrimnettverket, som består av organisasjoner som representerer grupper utsatt for hatkriminalitet, koordinert av Diskriminerings- og likestillingsombudet.
– I tillegg har jeg sammen med en partner, Robert Örell, bygget opp et datasett med intervjuer med tidligere ekstremister, som gjøres tilgjengelig for andre forskere og studenter. Det er stor pågang for å få tilgang til de transkriberte intervjuene, ettersom det er vanskelig å få tidligere ekstremister til å stille opp til slike intervjuer. Robert og jeg hadde kontakter og tillit. Redigerte versjoner er nå også tilgjengelig som podcast’er på hjemmesiden til C-REX.
– Hva synes du er det mest interessante ved å være forsker?
– Det er opplevelsen av at det jeg gjør er relevant og viktig, og at jeg kan bidra til å redusere vold og ekstremisme i samfunnet. Selv om jeg nå har startet en gradvis vei mot å pensjonere meg fra min stilling ved C-REX, kommer jeg nok til å fortsette med både forskning og formidling i flere år fremover, håper jeg.