- Hvilket forskningsprosjekt er du dypt involvert i akkurat nå?
Prosjektet «Ports» som startet i 2020 og er finansiert av ERCs Starting Grant-stipend. De siste to årene vært en vanskelig tid for oss alle, men det er ekstra utfordrende å lede et prosjekt som inkluderer mange internasjonale deltakere og er bygget på etnografisk forskning av typen «skulle helst vært der selv». Først møtte vi på store problemer da vi skulle få alle forskerne som var ansatt i prosjektet til Norge, og nå er det pågående utfordringer med å få feltarbeidet opp å gå. Heldigvis samarbeider jeg med en gjeng fantastiske personer. Alle er utrolig fleksible og åpne for nye løsninger i en kaotisk situasjon, og det er jeg veldig takknemlig for.
- Hva er det du ønsker å finne ut/kartlegge?
De siste tiårene har tyngdepunktet for transport av varer i økende grad beveget seg fra Europa og Nord-Amerika mot Asia. Dette kan enkelt spores via antall containere som beveger seg gjennom havner over hele verden. Den eneste vestlige havnen som står oppført under topp 10 i dag er Rotterdam, mens alle de andre ledende havnene i verden ligger steder som Kina, Singapore, Sør-Korea og Hong Kong.
Prosjektet vårt har som mål å bedre forstå hvordan havner i både Europa og Asia faktisk flytter varene våre midt i drastiske endringer og høyt trykk. Vi er spesielt interessert i arbeidsaspektet, men også hvordan havner er integrert i (eller i økende grad frakoblet) byene de er en del av.
- Hvorfor er det viktig/spennende?
Inntil nylig har sjøtransportsektoren ikke vært en bransje som samfunnsforskere har vært spesielt interessert i. Det gjelder spesielt for antropologer. Før pandemien befant jeg meg ofte i situasjoner der jeg måtte gi lange forklaringer på hvorfor antropologer har interesse av å vite mer om arbeidsforholdene innen skipsfart, skipsbygging og skipsopphugging, eller hvorfor de vil vite mer om havner. Men under pandemien har alle forstått hvor viktig det er å ha robuste forsyningskjeder i hverdagen.
De konkrete virkningene av stans i maritime transportstrømmer begynte nok å gå opp for mange da containerskipet «Ever Given» ble sittende fast i Suezkanalen. Det er sjelden at vi ser gigantiske lasteskip som disse i rampelyset, blant annet fordi havner ofte er plassert ganske langt unna bysentrene.
Måten den globale økonomien er organisert på i dag betyr at vi er svært avhengige av at ting blir sendt frem og tilbake over store avstander, enten vi er oppmerksomme på det eller ikke.
Pandemien har også vist oss at dette systemet kommer under et enormt press, når vi plutselig introduserer helt forskjellige smitteverntiltak som den maritime industrien er nødt til å forholde seg til.
- Hvem jobber du med?
Ved Universitetet i Oslo er vi en gruppe på fem forskere som samarbeider tett om Ports-prosjektet. De andre i teamet er Giorgos Poulimenakos, som jobber på havnen i Pireus, Elizabeth Sibilia, som skal studere Singapore, og Vinzenz Baumer Escobar som allerede driver feltarbeid i Rotterdam. Hege Høyer Leivestad er også involvert, hun har mye erfaring fra feltarbeid blant havnearbeidere i Algeciras, Spania..
- Hva ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
Jeg verdsetter en samarbeidende holdning hos mennesker, og liker å jobbe med dem som legger vekt på gjensidig støtte. Den akademiske verdenen fremmer altfor ofte en svært konkurransepreget arbeidskultur. Dette kan falle negativt ut for personer som har barn eller annet omsorgsansvar, og følgelig kan falle ut av akademia fordi kravene som stilles ikke er forenlig med det som skjer ellers i livet deres.
Jeg er overbevist om at vi kan få jobben gjort, og gjøre den godt, samtidig som vi respekterer hverandres forskjellige behov.
- Hvilke andre forskningsprosjekter er du involvert i?
Jeg leder også prosjektet Life Cycle of Container Ships – som skal finansieres gjennom Young Research Talent-stipendet fra NFR. Camelia Dewan, Johanna Markkula og jeg har jobbet inngående med dette prosjektet de siste årene, og vil fortsette samarbeidet fram til slutten av 2023. Vårt hovedmål nå er å samskrive en avhandling som fletter sammen vår individuelle forskning på skipsbygging, skipsfrakt og resirkulering av skip, og belyse hva slags arbeid som kreves for å produsere, vedlikeholde og hugge opp containerskip.
Sammen med en rekke andre personer på SAI er jeg også involvert i en pågående søknad om å få status som Senter for fremragende utdanning / Center of Excellence. Senere i vår skal vi intervjues, og bruker tiden frem til intervjuet til å fremme noen prosjekter som handler om temaet Future Commons.
- Hva er det mest interessante ved å være forsker, slik du ser det?
At jeg kan styre min egen agenda, både når det gjelder hva jeg ønsker å forske på og hvordan dagen min ser ut. På mange måter har det siste – relativ frihet til å organisere dagen slik jeg vil – ganske uventet blitt større for mange av oss under pandemien. Det er selvfølgelig ulemper med obligatorisk hjemmekontor, for eksempel sosial isolasjon. For meg personlig har det å være borte fra et travelt kontormiljø med mange potensielle distraksjoner og fjerne reisetiden fra en ofte kort dag, gitt det ekstra fokuset jeg trenger for å utvikle prosjektene jeg er involvert i og fremskynde noen publiseringsprosjekter. For ikke å glemme hvordan pandemien gjør det mulig å styre hverdagen med to små barn i huset, som ofte ender opp med å ha hjemmeskole eller være hjemme fra barnehagen.
- Hva er det vanligste spørsmålet du får om jobben når du er på middag med venner og fremmede?
Trolig hvorfor en antropolog ønsker å studere store skip og havner.
- Hvem vil du gi stafettpinnen til for å svare på de samme spørsmålene som deg - på en annen enhet på SV og hvorfor?
Jeg vil gjerne høre mer fra Dr. JooHee Han ved ISS. Hans forskning på hvordan rasetilhørighet, millitærerfaring og tidligere fengselsopphold påvirker arbeidsmarkedet i USA virker veldig interessant.