Universitetenes kjerneoppgaver er forskning og undervisning. De to kjerneoppgavene henger tett sammen: Den undervisningen vi tilbyr ved universitetene, er forskningsbasert og gis som hovedregel av personer som både forsker og underviser. På mange måter er den forskningsbaserte undervisningen universitetenes adelsmerke og det som skiller oss fra andre typer institusjoner innenfor vår sektor. Tradisjonelt har derfor den vanligste vitenskapelige stillingskategorien hos oss vært de såkalte «delte» stillingene førsteamanuensis og professorer. Førsteamanuenser og professorer har både forsknings- og utdanningsoppgaver i sine stillinger og skal bruke omtrent like mye tid på begge disse oppgavene.
Vi ser imidlertid en utvikling i fakultetets ansettelsesutvalg for vitenskapelige stillinger som er interessant og som er knyttet til endringer i universitetenes rammevilkår. Fakultetets ansettelsesutvalg er ansettelsesmyndighet for vitenskapelige stillinger med unntak av rekrutteringsstillingene stipendiater og postdoktorer. De endringene vi kan observere, er at en økende andel av de ansettelsessakene vi behandler i ansettelsesutvalget, gjelder ansettelser i rene forskerstillinger. Da vi gjennomgikk de sakene ansettelsesutvalget behandlet i 2024, så vi at utvalget hadde ansatt sju personer som Forsker 1108 (forsker med mastergrad), 13 personer som Forsker 1109 (forsker med doktorgrad) og én person som Forsker 1183, som er toppstillingen på forskerstigen. Ansettelsesutvalget ansatte i alt fem personer som førsteamanuensis. I 2025 ansatte ansettelsesutvalget i alt tre personer som Forsker 1108 og åtte personer som Forsker 1109. I alt seks personer ble ansatt som førsteamanuensis i 2025. Ansettelser i mindre stillingsbrøker er ikke med i oversikten for noen av årene. Både i 2024 og i 2025 skjedde forholdsvis mange av ansettelsene i forskerstillinger uten forutgående kunngjøring, og frykt for forsinkelser i prosjektene var ofte bakgrunnen for kallelser. Ansettelser i førsteamanuensisstillinger skjer alltid etter åpen internasjonal konkurranse. Ifølge tall fra Tableau, hadde Det samfunnsvitenskapelige fakultet totalt 59 forskerårsverk per 1. januar 2026. For ti år siden, i januar 2016, hadde fakultetet totalt 16 forskerårsverk.
Veksten i bruken av forskerstillinger ved fakultetet skyldes økningen i den eksternt finansierte virksomheten. Fakultetet har lykkes godt på de konkurranseutsatte arenaene, og i en situasjon der realverdien av universitetenes basisbevilgning synker litt hvert år, er de eksternt finansierte prosjektene viktige dersom vi ønsker å opprettholde et høyt faglig aktivitetsnivå. Forskerstillinger er typisk knyttet til konkrete eksternt finansierte forskningsprosjekter, og arbeidsoppgavene er knyttet til de forskningsbehovene disse prosjektene har og må dekke. Mange prosjektbehov dekkes ved å ansette stipendiater og/eller postdoktorer på prosjektene, men av ulike grunner må noen av behovene dekkes av personer i forskerstillinger. Ansettelsesutvalget tar alltid forbehold om at stillingene er eksternt finansiert når vi ansetter personer i forskerstillinger. De fleste forskerne våre har en midlertidig tilsetting, men fakultetet har også rundt 16 forskerårsverk der forskeren ikke har sluttdato i sin arbeidskontrakt.
UiO er inne i en prosess med revisjon og oppdatering av det regelverket som regulerer ansettelser og opprykk for forskere. Et forslag til revidert regelverk er nå på høring, og fakultetet har svært få merknader til det forslaget som foreligger. Forslaget slår blant annet fast at arbeidsplikten som forsker som hovedregel skal disponeres uavkortet til forskningsaktivitet og at omfanget av arbeidsoppgaver som ikke er direkte knyttet til prosjektet, for eksempel undervisnings- og veiledningsoppgaver, ikke skal gå utover forskningen og maksimalt utgjøre 10 prosent av stillingen i ansettelsesperioden. Fakultetet mener dette er en viktig avklaring av forskeres arbeidsoppgaver. Avklaringen bidrar også til et tydelig skille mellom innholdet i forskerstillinger på den ene siden og de «delte» stillingene førsteamanuensis og professorer på den andre og tydeliggjør at dette er ulike karriereløp.
Det er også positivt at forslaget sier at en person som oppfyller vilkårene for å kunne søke om opprykk til toppstillingen innen forskerstigen og ønsker å søke om slikt opprykk, må ha vitenskapelige kvalifikasjoner som tilsvarer de kravene som stilles for å få opprykk til professor innen samme fagområde. I tillegg må vedkommende ha kvalifikasjoner utover vanlig utførelse av arbeidsplikter på lavere nivå, enten i kunnskap i bruk eller akademisk ledelse og administrasjon. Dette siste kravet er det samme kravet som ligger i reglene for opprykk til professor. Ettersom man ikke har undervisningsoppgaver som forsker, stilles det ingen krav til utdanningsfaglige kvalifikasjoner for å få opprykk til Forsker 1183. Også på dette punktet bidrar forslaget til nytt regelverk til en tydeliggjøring av at forskerløpet er et eget karriereløp innenfor de vitenskapelige stillingene.
Veksten i bruken av forskerstillinger ved fakultetet reflekterer veksten i den eksternt finansierte virksomheten, og denne virksomheten vil neppe bli mindre viktig fremover. Både søknadsaktivitet og tilslagsprosent varierer over tid, og det er derfor grunn til å tro at tilsettingstakten i forskerstillinger også vil variere over tid. Fakultetet er uansett glad for at det snart kommer et regelverk som avklarer viktige sider ved forskerstillingene og skaper forutsigbarhet i karriereutviklingen for denne ansattgruppen.