Norge er et høytillitsland. Borgernes tillit til andre mennesker, herunder mennesker man ikke kjenner, og tillit til viktige samfunnsinstitusjoner som Stortinget, regjeringen og domstolene, er jevnt over høy og typisk høyere enn i land utenfor Norden. Spesifikke begivenheter kan føre til fall i tillitsnivået, men slike fall er oftest midlertidige og fører normalt ikke til et varig lavere tillitsnivå til våre medmennesker eller til samfunnsinstitusjonene. Høy tillit smører samfunnsmaskineriet og gjør tilværelsen både enklere og bedre.
Men hvordan står det til med befolkningens tillit til forskning? Stoler folk på den kunnskapen som kommer til ved hjelp av systematisk bruk av vitenskapelige metoder, og hvordan har tilliten til forskningsbasert kunnskap utviklet seg over tid? Varierer tilliten til forskning med forskningens tema? Har noen grupper i befolkningen mindre tillit til forskning enn andre? Hvem har typisk sett høy tillit til forskning, og hvem har lav tillit til forskning? Slike problemstillinger var tema for seminaret Tillit og turbulens: Endringer i tillit til forskning i Norge, som ble arrangert av Norges forskningsråd (NFR) og Institutt for samfunnsforskning (ISF) i slutten av forrige måned. Seminaret presenterte foreløpige funn om tillit til forskning basert på resultater fra to spørreskjemaundersøkelser som startet i 2019 og som fortsatt videreføres, samt et surveyeksperiment. Begge spørreskjemaundersøkelsene ble initiert og gjennomført av NFR fra 2019 til og med 2023. Etter 2023 har ISF hatt ansvaret for gjennomføringen av disse undersøkelsene. Resultatene som ble presentert er basert på nesten 32 000 respondenter i den ene undersøkelsen og drøyt 35 000 respondenter i den andre. Eksperimentene i surveyeksperimentundersøkelsen er utarbeidet av forskere ved ISF. Disse eksperimentene ble gjennomført av ISF i 2024 og 2025 med omtrent 3000 respondenter i hver. Funnene er så langt ikke publisert i vitenskapelige tidsskrifter og må av den grunn betraktes som foreløpige.
Det er mange grunner til å være opptatt av spørsmålet om befolkningens tillit til forskning. Ønsket om at den forskningsbaserte kunnskapen våre ansatte frembringer skal kunne bidra til å løse viktige samfunnsoppgaver eller på andre måter møte samfunnsbehov er uttrykt i fakultetets strategi og årsplaner. Myndighetene er også opptatt av at politiske beslutninger og innretningen på samfunnstjenester (f.eks helsehjelp) skal være kunnskapsbasert, og forskning kan ha stor betydning for konkret utforming av politikk og tjenester. Befolkningens oppslutning om og støtte til kunnskapsbaserte beslutninger og prioriteringer er avhengig av tillit til den forskningen som danner kunnskapsgrunnlaget for slik politikk. En høy andel av forskningen i Norge er dessuten offentlig finansiert, og det er grunn til å tro at viljen til å finansiere forskning over offentlige budsjetter ikke er helt uavhengig av befolkningens og politikernes tillit til forskningsbasert kunnskap.
De foreløpige resultatene som ble presentert på det godt besøkte seminaret tegner et interessant bilde av kontinuitet og endring i befolkningens tillit til forskning. En god nyhet er at funnene tyder på at et stort flertall har høy generell tillit til forskning. Tilliten til forskning steg under pandemien og sank deretter til omtrent det nivået vi så før pandemien, der rundt 80 prosent uttrykker at de har høy tillit til forskning. Tilliten til forskere er noe lavere. Rundt 70 prosent gir uttrykk for at de har høy tillit til forskere.
Kun et lite mindretall, i underkant av fem prosent, gir uttrykk for at de har lav tillit til forskning. Lav tillit til forskning henger sammen med anti-establishment-holdninger og å være «outsider» i partisystemet, dvs stemme på partier som ikke er representert på Stortinget eller ikke oppgi noen partipreferanse. En noe høyere andel, rundt 11 prosent, sier at de har lav tillit til forskere. Diskrepansen i uttrykt tillitsnivå mellom tillit til forskning og tillit til forskere er både interessant og tankevekkende.
Selv om funnene tyder på høy grad av generell tillit til forskning, varierer tillitsnivået en god del når man bes om å ta stilling til tillit til bestemte forskningsfelt (helse, skole/utdanning, klimaendringer, fornybar energi og kjønns- og likestillingsforskning). Helseforskningen er det forskningsfeltet som har det høyeste tillitsnivået, selv om tilliten til helseforskningen har falt etter gjenåpningen etter pandemien. Mens i underkant av 80 prosent av respondentene uttrykte stor tillit til helseforskning i 2020, var tilsvarende tall i underkant av 70 prosent i 2025. Kjønns- og likestillingsforskning er det forskningsfeltet som har det laveste tillitsnivået, og slik har det vært i hele perioden fra 2020 til 2025. I 2025 uttrykte rundt 45 prosent at de hadde høy tillit til kjønns- og likestillingsforskning. Det største fallet i tillitsnivået i perioden finner vi imidlertid i tilliten til forskning på fornybar energi. Mens rundt 63 prosent uttrykte at de hadde høy tillit til dette forskningsfeltet i 2020, var denne andelen falt til rundt 48 prosent i 2025. Spørsmålstillingen i undersøkelsene gjør at vi ikke kan vite om samfunnsvitenskapelig forskning mer allment oppfattes som tillitsvekkende, men diskrepansen mellom den forholdsvis høye graden av uttrykt generell tillit til forskning og de mer variable tillitsnivåene til spesifikke forskningstemaer er påtakelig.
Kan vi selv gjøre noe for å påvirke tillitsnivået til den typen forskningsbasert kunnskap vi produserer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet? Heldigvis er trolig svaret på det spørsmålet ja. ISFs surveyeksperimenter tok nemlig også for seg hvordan det å kommunisere vitenskapelig usikkerhet og forbehold påvirker befolkningens tillit til forskning. Funnene tyder på at eksplisitt kommunikasjon av vitenskapelig usikkerhet fra forskeren selv styrker tilliten til forskningsresultatene, også når forskningstemaet er kontroversielt. Det å være åpen om at forskningsdesignet, datamaterialet, analysemåtene eller andre forhold gjør at det er en viss usikkerhet om forskningsresultatene, svekker altså ikke tilliten til forskning – tvert om. Dette er viktige funn som også våre folk i kommunikasjonsavdelingen vil ta hensyn til når de bistår ansatte med forskningsformidlingsoppgaver.
Åpenhet i forskning er viktig for samfunnets tillit fordi det fungerer som en garantist for kvalitet, etterrettelighet og ærlighet i kunnskapsproduksjonen. For at samfunnsvitenskapelig forskning skal kunne fylle sin rolle som en tillitvekkende premissleverandør i et kunnskapsbasert samfunn, må vi derfor bygge opp under prinsippene for åpen forskning. Dette er et samlebegrep som rommer ulike praksiser som fremmer forskningens transparens og etterprøvbarhet, og handler ikke bare om åpen publisering. Det må være mulig for andre å ettergå våre funn og forstå hvordan vi landet på våre konklusjoner. Åpen forskning innebærer at både prosesser og resultater gjøres tilgjengelige, og kan inkludere åpen publisering av forskningsfunn og manuskripter og deling av rådata og analysemetoder.
En sentral verdi ved en åpen forskningspraksis er at den beskytter mot det som ofte refereres til som diskutable forskningspraksiser (questionable research practices). Ved å sikre transparens i alle ledd i forskningsprosessen, reduserer vi rommet for uheldige praksiser som «p-hacking» (manipulering av data for å oppnå statistisk signifikans), «HARKing» (å formulere hypoteser etter at resultatene er kjent) eller selektiv rapportering av funn. En transparent praksis sikrer at kvaliteten på forskningen kan vurderes og etterprøves av både fagfeller og offentligheten, og deling av data og prosesser gir bedre utnyttelse av fellesskapets ressurser. Dette styrker samfunnets tillit til forskningen.
Åpen forskning har kanskje blitt hyppigst assosiert med kvantitativ forskning, men er relevant for hele fakultetets faglige bredde. Innen den kvantitative forskningen har verktøy som forhåndsregistrering av hypoteser og analysemodeller, styrkeberegninger og deling av reproduserbar kode blitt stadig mer utbredt. Preregistrering betyr i praksis at man beskriver og offentliggjør forskningsplanen, hypoteser og metode før datainnsamlingen starter. Samtidig ser vi at åpen forskning er like viktig og stadig mer utbredt i kvalitativ forskning. Her kan åpenhet handle om å tydeliggjøre forskerens perspektiver og refleksivitet, samt å sikre transparens i de analytiske rammene og konteksten slik at leseren kan følge tolkningsprosessen steg for steg. Her handler det gjerne mer om åpenhet rundt tolkninger heller enn replikasjon. Selv om forhåndsregistrering tradisjonelt forbindes med eksperimentelle design, er det fullt mulig og ofte verdifullt å spesifisere forskningsspørsmål og rekrutteringsplaner på forhånd også i mer eksplorative og kvalitative studier. Det er mange måter å jobbe på som sikrer åpenhet i forskningen, og dette er bare noen eksempler.
Åpen forskning er ikke bare et akademisk ideal. Våre eiere og finansiører stiller tydelige krav til vår forskning. Regjeringen har som mål at all offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig. Dette målet underbygges av nasjonale strategier for datadeling, og både NFR og det europeiske forskningsrådet (ERC) forutsetter at forskere som mottar deres støtte utvikler datahåndteringsplaner og følger prinsipper om åpen tilgang. Dette kan innebære å ta i bruk digitale plattformer for å tilgjengeliggjøre forskningsdesign og data i tråd med FAIR-prinsippene, og på denne måten gjøre data finnbare, tilgjengelige, samvirkbare og gjenbrukbare. Aktører som Stiftelsen Dam går enda lenger ved å kreve forhåndsregistrering og full deling av metodisk materiell.
I praksis betyr disse kravene og forventningen at vi ved vårt fakultet er tjent med å bli enda bedre på åpen forskning. Flere forskningsmiljøer og forskere ved fakultetet er langt fremme i arbeidet med å fremme og etablere prosedyrer og metoder for åpen forskning. Her kan vi trekke frem arbeidet som er gjort ved Psykologisk institutt (PSI). Gjennom en egen policy og etableringen av en dedikert arbeidsgruppe, har PSI utviklet en nettportal og verktøykasse for en åpen forskningspraksis som er tilpasset ulike disipliner og tradisjoner. Deres arbeid med å synliggjøre og integrere disse prinsippene i både forskning og undervisning fortjener honnør.
Samtidig som at åpenhet i mange kontekster er en forutsetning for tillit, må vi være klar over at at åpenhet alene ikke er tilstrekkelig. Studier viser at mer informasjon i noen tilfeller kan føre til lavere tillit dersom den presenteres uten tilstrekkelig kontekst, eller hvis publikum har urealistiske forventninger om at forskere aldri gjør feil. For at åpenhet skal fremme tillit, må den derfor ledsages av god formidling. Usikkerhet er en integrert del av våre vitenskapelige metoder, og som forskere er vi godt trent i å vurdere og kvantifisere usikkerheten i våre forskningsresultater. I vår formidling må vi også våge å kommunisere denne vitenskapelige usikkerheten og forklare hvordan kunnskap blir til og hvilke begrensninger våre metoder har. Det krever mye innsikt og grunnleggende metodeforståelse for å formidle usikkerhet på en tillitsvekkende måte.
Målet er derfor å være så åpen som mulig, og så lukket som nødvendig, der hensyn til personvern og sikkerhet veies opp mot ønsket om transparens. Slik viser vi at vi tar vårt samfunnsoppdrag på alvor og sikrer at tilliten til samfunnsforskningen forblir sterk, også i urolige tider.