I 2025 bevilger Stortinget nesten 50 milliarder kroner til forsknings- og utviklingsarbeid. Målt i statlige bevilgninger per innbygger er Norge på tredjeplass i internasjonal sammenheng, bare slått av Sveits og Island. Hvordan sikrer vi at institusjonene og aktørene som skal forvalte denne investeringen er best mulig rigget for å omgjøre midlene til ny kunnskap, utvikling og innovasjon for fremtiden mens verden banker på døren?
Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland la fredag 21. mars fram stortingsmeldingen Sikker kunnskap i en usikker verden. Denne meldingen handler nettopp om dette forskningssystemet. I denne systemmeldingen skisserer regjeringen et forskningslandskap i endring og staker ut en retning for å styrke systemets evne til å møte utfordringer og gi mest mulig nytte. Rapporten gir en oversikt over det norske forskningslandskapet i lys av endrede geopolitiske realiteter og rask teknologisk utvikling. Teksten fremhever flere områder hvor regjeringen mener at det norske forskningssystemet kan forbedres:
- Storpolitiske spenninger og nye trusselbilder krever at forskningssystemet kan håndtere stadig mer komplekse etiske og sikkerhetsmessige utfordringer.
- Teknologisk utvikling (spesielt innen KI) påvirker alle deler av samfunnet. Derfor må den digitale forskningsinfrastrukturen tilpasses og videreutvikles slik at vi er godt rustet for det digitale skiftet.
- Næringslivet kjøper stadig mindre forskning fra lokale institusjoner. Kanskje er ikke samarbeidet mellom forskningsinstitusjonene og næringslivet så tett som det burde være.
- Det kan være komplisert og tidkrevende å ta forskningen i bruk. Det er nødvendig å fremme samarbeid og en kultur for deling av kunnskap og innovasjon slik at forskningen i størst mulig grad kan komme til nytte ute i samfunnet.
- Antallet doktorgradsutdannede har økt, med det er usikkert om produksjonen fullt ut dekker behovet for forskerkompetanse. Regjeringen forventer at vi som institusjon aktivt vurderer den faglige innretningen og dimensjoneringen av forskerutdanningen, og at vi tar hensyn både til egne rekrutteringsbehov og arbeidslivets behov for forskerkompetanse. Regjeringen forventer også at vi styrker innsatsen for å finne årsaker til at mange kandidater ikke gjennomfører doktorgradsutdanningen, og at vi bedre legger til rette for at flere fullfører på normert tid.
Selv om rapporten addresserer hele det akademiske systemet, kan flere av punktene leses som særlig relevante for samfunnsvitenskapene. Rapporten problematiserer skjæringspunktet mellom sikkerhetspolitikk og kunnskapsproduksjon, og understreker at denne spenningen på uønskede måter kan påvirke den samfunnsvitenskapelige forskningen. Selv om problemstillingene nok også oppleves relevante i andre fagfelt, er det kanskje slik at samfunnsvitenskapene står overfor unike utfordringer når det gjelder akademisk frihet og etiske dilemmaer i internasjonalt samarbeid, særlig i spesielt utsatte land. Dette kan for eksempel dreie seg om selvsensur når man forsker på politisk sensitive temaer og områder. Slike bekymringer truer grunnlaget for den åpne forskningen som er så viktig for forskningens tillit og legitimitet i samfunnet. Våre ansatte og studenter må navigere i et komplekst landskap der akademisk frihet, integritet og åpenhet kan stå i direkte konfikt med nasjonale og politiske interesser. Flere forskningsmiljøer ved fakultetet har håndtert slike problemstilinger i en årrekke, men situasjonen har blitt aktualisert og oppleves nok nærmere vår egen banehalvdel gjennom de siste måneders absurde og skremmende utvikling i USA.
Sikkerhet og ansvarlighet i internasjonalt forskningssamarbeid har så langt vært dominert av eksportlovgivning og beskyttelse av kunnskap og teknologi som kan brukes til utvikling og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Slike bekymringer har ofte vært knyttet til teknologimiljøer, og har blitt viet mindre oppmerksomhet ved vårt fakultet. Med endringene i den globale geopolitiske situasjonen har det imidlertid blitt et økt fokus også på andre temaer. For samfunnsvitenskapene nevner rapporten særlig fagområder som fokuserer på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk samt nordområdene, og som levererer beslutningsstøtte for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Ifølge rapporten etterlyser regjeringen mer kunnskap om utfordringene våre forskere møter i internasjonalt samarbeid. Gjennom etableringen av et forum for sikkerhet innen forskningssamarbeid har UiO satt i gang arbeidet for å forbedre informasjonen og støttefunksjonene. SV-fakultetet er godt representert i dette forumet, og det blir viktig å kartlegge og dra veksler på erfaringer fra våre ansatte og studenter for å utvikle et system som er tilpasset våre behov. Her har mange av våre miljøer en helt unik kompetanse og erfaring som også resten av UiO vil ha glede av.
Rapporten problematiserer også spredning og misbruk av desinformasjon, som kan bidra til å undergrave tillit og grunnleggende demokratiske prosesser. World Economic Forum lister spredning av KI-generert feil- og desinformasjon blant de mest alvorlige globale truslene i dagens globale samfunn, sammen med for eksempel naturkatastrofer. En nylig avsluttet ekspertgruppe som har jobbet på oppdrag av regjeringen peker på at disse utfordringene også er relevant for valgprosessene i Norge. Vi må regne med at slike problemstillinger aktualiseres i forbindelse med det kommende Stortingsvalget. Det er et sterkt behov for mer kunnskap om hvordan moderne teknologi kan brukes til å spre feilinformasjon og til å påvirke opinionen, men også om hvordan dette kan unngås. Er det mulig å beskytte oss mot slik påvirkning, og hva kjennetegner samfunn og institusjoner som viser motstandsdyktighet i møte med slike krefter? Forskere ved SV-fakultetet er godt posisjonert til å bidra til økt kunnskap om dynamikken og den samfunnsmessige effekten av desinformasjon og falske nyheter.
Selv om rapporten maler et dystert bilde og understreker behovet for økt sikkerhet, vektlegger den også verdien av et åpent og internasjonalt orientert forskningssystem. Som en liten forskningsnasjon er Norge helt avhengig av et åpent og internasjonalt orientert system. Vi er rett og slett for små til å lukke oss inne, og det ville heller ikke være i tråd med våre prinsipper. Behovet for sikkerhet og risikostyring må derfor balanseres med grunnleggende prinsipper om akademisk frihet, åpen forskning og globalt samarbeid. For våre forskere er økt bevissthet og kunnskap om hva som kan deles og med hvem viktig for å lykkes med denne balansegangen. Sikkerhetsmessige og etiske utfordringer må møtes med målrettede tiltak som gjør norske institusjoner og forskere i stand til å delta i ansvarlig samarbeid med de beste fagmiljøene, også i kulturer og regimer hvor akademisk frihet og institusjonell autonomi ikke står like sterkt som i Norge.
For å lykkes med denne balansen må våre forskere og studenter gis tilstrekkelig kunnskap til å gjøre gode vurderinger og tilbys forskningsinfrastruktur som ivaretar behov for sikkerhet og som samtidig gir muligheter for deling og åpenhet. Rapporten peker derfor på betydningen av å utvikle og styrke eksisterende infrastruktur for sikker behandling av sensitive forskningsdata. Sammen med NTNU og Universitetet i Bergen jobber UiO for å etablere en nasjonal infrastruktur for personsensitive data under navnet NorTRE (Norwegian Trusted Research Environments). Denne planlagte løsningen bygger på eksisterende infrastruktur (inkludert TSD ved UiO), og kan få direkte implikasjoner for samfunnsvitere som arbeider med slike data. Det er viktig at våre behov synliggjøres og ivaretas i denne prosessen.
Det er også avgjørende at våre ledere gis tilstrekkelig støtte og kompetanse til å fatte velfunderte beslutninger, og at vi greier å plassere ansvar på riktig sted i organisasjonen. Det er et godt prinsipp at fagnære vurderinger ofte gir et godt utgangspunkt, men en stor organisasjon som UiO kan ikke forutsette at enhver leder har tilstrekkelig innsikt til å gjøre relevante sikkerhetspolitiske vurderinger, for eksempel i forbindelse med ansettelser eller mottak av gjesteforskere.
Rapporten Sikker kunnskap i en usikker verden angir ikke bare en retning for det norske forskningssystemet, men bør også leses som et steketermometer stukket godt inn i indrefileten av det komplekse internasjonale politiske klimaet våre forskere jobber innenfor. Ved å fremheve utfordringer og erfaringer som er relevante for våre fagfelt, understreker rapporten vårt ansvar for å navigere i et skiftende geopolitisk landskap og samtidig bevare og beskytte den akademisk friheten for oss selv og våre kolleger i andre land.