I mange år hadde fakultetet et betydelig økonomisk handlingsrom. Det samlede faglige aktivitetsnivået var lavere enn de samlede økonomiske ressursene skulle tilsi, og i løpet av noen år, genererte fakultetet et stort akkumulert mindreforbruk, eller «overskudd». Ved utgangen av 2021 var det samlede akkumulerte mindreforbruket på 143 millioner kroner, og mindreforbruket hadde økt til 155 millioner kroner ved utgangen av 2022. At vi har mye penger på bok kan høres positivt ut, men for en offentlig virksomhet er det en utfordring, og midler som ikke brukes til faglig virksomhet, kan føre til redusert bevilgning eller krav om tilbakebetaling.
Vårt fakultet, sammen med andre fakulteter ved UiO, som var i samme situasjon, fikk derfor tydelig beskjed fra UiOs ledelse om at vi måtte redusere vårt akkumulerte mindreforbruk. Tilsvarende beskjed gikk naturlig nok videre fra fakultetsledelsen til de miljøene som står for den faglige virksomheten, nemlig instituttene og sentrene våre.
Den eneste måten vi kan redusere et akkumulert mindreforbruk på, er å bruke noe mer penger hvert år enn de årlige inntektene tilsier. Beskjeden om å redusere det akkumulerte mindreforbruket innebar med andre ord å gå fra en situasjon der vi hadde et noe lavere faglig aktivitetsnivå enn de årlige inntektene tilsa, til en situasjon der vi hadde et noe høyere faglig aktivitetsnivå enn de årlige inntektene tilsa. Instituttene og sentrene økte det faglige aktivitetsnivået til et nivå som oversteg inntektene, og det akkumulerte mindreforbruket ble redusert.
Den største utfordringen med å skulle bygge ned et stort akkumulert mindreforbruk, er å finne en nedbyggingstakt som er bærekraftig og som ikke resulterer i en krasjlanding og påfølgende merforbruk etter noen få år. Det åpenbare målet er at vi skal ha en langsiktig god balanse mellom de økonomiske rammene og volumet på den faglige virksomheten. I løpet av året har det blitt klart at nedbyggingstakten med fordel kunne bremses en god del, og vi ligger nå an til å få et samlet akkumulert mindreforbruk ved utgangen av 2025 på rundt 80 millioner kroner.
Alle grunnenhetene jobber nå med langtidsprognosen. Bestillingen fra UiO er ikke lenger at fakultetet skal levere en langtidsprognose i balanse, men at vi skal levere en prognose med et akkumulert mindreforbruk, altså et «overskudd». Det skal vi klare, selv om mindreforbruket ikke er jevnt fordelt mellom grunnenhetene. Den økonomiske situasjonen varierer mye mellom instituttene og sentrene, og noen av grunnenhetene må redusere aktivitetsnivået kraftig for å få en sunn balanse mellom ressurssituasjonen og aktivitetsnivået.
Antall årsverk, spesielt i basisfinansierte rekrutteringsstillinger, går ned, og det lyses ut færre slike stillinger enn tidligere. Mange av enhetene bygde ned deler av det akkumulerte mindreforbruket ved å tilsette flere i basisfinansierte rekrutteringsstillinger enn måltallet krevde, samt å legge til et ekstra tilsettingsår som skulle brukes til undervisning på en del av de eksternt finansierte rekrutteringsstillingene.
Rekrutteringsstillinger stimulerer og beriker fagmiljøene og fakultetet, og alle stipendiatene og postdoktorene har ført til høy forskningsaktivitet og gitt oss mange dyktige kandidater på ph.d.-programmet. En stor tilleggsfordel med å redusere mindreforbruk ved å øke antall rekrutteringsstillinger, er at disse ekstra stillingene ikke skaper langsiktige lønnsforpliktelser som kan bli krevende å håndtere i en tid der realverdien av basistildelingen synker litt hvert år. Dette handlingsrommet er det godt å ha med inn i budsjettprosessen.
Men når vi får færre ansatte, betyr det samtidig mindre forskning og mindre undervisning. Mange av grunnenhetene våre jobber nå aktivt med å redusere omfanget av undervisningstilbudet for å få dette ned til et nivå som kan håndteres innenfor de økonomiske rammene vi kan regne med fremover. Spørsmålet om hvilke undervisningstiltak det er svært viktig å beholde og hvor det smerter minst å kutte er først og fremst faglige spørsmål, og svarene er ikke nødvendigvis de samme på alle grunnenheter. Hensynet til studiekvalitet og studentenes mulighet til å gjennomføre studiene sine må uansett veie tungt. Men valgene vi gjør for undervisningsporteføljen og bruken av timelærere vil også få konsekvenser for de ansattes arbeidshverdag.
Kanskje vil seminarundervisningen på et emne man har gitt i mange år blir trappet ned eller endog kuttet ut? Kanskje må antallet valgfrie emner reduseres en god del, både på BA og på MA? Slike emner gir studentene våre gode muligheter for faglig spesialisering og byr dessuten på spesielt gode muligheter for å drive forskningsnær undervisning og er populære blant våre ansatte av den grunn. Kanskje må det settes en nedre grense for hvor mange studenter som har meldt seg på et emne for at emnet skal kunne gis? Kanskje må det gå mer tid mellom hver gang et gitt emne tilbys? Mange har jobbet mye med å utvikle interaktive undervisningsformer. Disse kan være mer ressurskrevende enn mer tradisjonelle undervisningsformer som forelesninger. Kan økt samarbeid gjøre at vi kan beholde innovativ undervisning med lavere ressursbruk?
Det er aldri særlig lystbetonet å kutte i undervisning, men når en grunnenhet underviser langt mer enn det er ressursmessig grunnlag for, har institutt-/senterleder ikke noe valg.
Jeg håper vi alle kan bidra til at den sure jobben det er å skulle kutte i aktivitetsnivået ikke blir enda surere enn den er i utgangspunktet. Fakultetet ønsker å legge til rette for at den nødvendige prosessen rundt dimensjoneringen av studieporteføljen blir så åpen som mulig, og at prinsippene som danner grunnlag for prioriteringene blir transparente og nyttige for å bevare en hensiktsmessig og tilstrekkelig fleksibel dimensjonering også i fremtiden.
Jeg forventer at prosessen kan bli krevende for noen, men fakultetet oppfordrer enhetene til å utnytte denne muligheten til også å tenke nytt rundt organiseringen av undervisningen. Det er for eksempel gledelig å registrere at flere enheter allerede er i ferd med å utvikle et tettere samarbeid for å utnytte ressursene rundt enkeltemner og programmer bedre, som både på kort og lang sikt kan bidra til utvikling av et faglig sterkere tilbud til glede for studentene.
Vi er uansett alle tjent med at fagmiljøene beholder hånden på rattet i arbeidet med å finne en god balanse mellom tilgjengelige ressurser og aktivitetsnivå.