– Hvordan har forskningen din blitt tatt i bruk?
– Forskningen som jeg og fagmiljøet jeg leder har produsert de siste ti årene, er tatt i bruk på flere konkrete måter. Databasen «Right-Wing Terrorism and Violence» (RTV) og en doktorgrad ved senteret har gitt myndigheter, sikkerhetstjenester, internasjonale organisasjoner og forskere et nytt, systematisk kunnskapsgrunnlag om høyreekstrem vold og terror i Vest-Europa, Australia, New Zealand og Canada. Den brukes til analyser av trusselbildet, politikkutforming, opplæring og metodeutvikling innen etterretning og forebygging. Gjennom RTV Map Tool er disse dataene gjort lett tilgjengelige for forskere, analytikere, journalister, beslutningstakere og allmennheten.
– Kompendiet «Knowing what’s (far) right» fungerer som et vitenskapelig forankret referanseverk for beslutningstakere og praktikere, brukes som grunnlag i rapporter, NOU-er og publikasjoner fra EU-organer, og benyttes i undervisning og forskning på flere språk. Forskningen vår på hets og trusler mot politikere og forskere har ført til nye veiledere, rutiner og økt ressursbruk hos PST og andre myndigheter, samt bedre institusjonelle rutiner ved UiO og økt bevissthet i akademia nasjonalt og internasjonalt.
– Hvem har brukt resultatene – for eksempel i politikk, praksisfeltet, næringsliv, offentlig forvaltning eller sivilsamfunn?
– Resultatene våre er brukt av et bredt spekter av aktører. På myndighets- og sikkerhetssiden gjelder det blant annet PST, Justisdepartementet, andre departementer, Politihøgskolen, ulike politidistrikt, samt internasjonale aktører som FBI, U.S. Department of Homeland Security og UK Home Office. Flere etterretningstjenester i andre land har også brukt RTV som inspirasjon for egne metoder. Internasjonale og overnasjonale organisasjoner som FN-organer (UNCTED, UNODC), EU (blant annet RAN-nettverket, Europaparlamentet og firstlinepractitioners.com) og internasjonale sikkerhetskonferanser har brukt forskningen i rapporter, analyser og politikkutvikling.
– Offentlig forvaltning og politikkutforming nasjonalt – inkludert Kommunal- og distriktsdepartementet, Kultur- og likestillingsdepartementet, KS og ulike NOU-utvalg – trekker på både RTV og kompendiet. I praksisfeltet brukes kunnskapen av politi, SaLTo, NAV, Utdanningsetaten, RVTS, kommuner og lokale forebyggingsmiljøer. Formidlingsinstitusjoner som Holocaust-senteret, 22. juli-senteret, Læringssenteret på Utøya og freds- og menneskerettighetssentre benytter kompendiet og annen forskningsformidling i sitt arbeid. I tillegg brukes forskningen og kompendiet i akademia, i internasjonale faglige nettverk og av media og allmennheten, noe som kommer til uttrykk blant annet gjennom høye besøkstall på nettressursene.
– Hvordan jobbet du for å sikre at forskningen din bidrar til positiv samfunnsutvikling?
– Utgangspunktet har vært å utvikle forskningen i tett dialog med dem som faktisk skal bruke den. Gjennom faste samarbeidsarenaer – som Konsortium for terrorismeforskning, seminarer med departementer, direktorater, sikkerhetstjenester, kommuner, førstelinje og formidlingsinstitusjoner – har vi aktivt bedt om innspill til hvilke kunnskapsbehov de har. Samtidig har vi prioritert samarbeid med utsatte grupper og deres organisasjoner, slik at forskningen ikke bare beskriver problemer, men også kan bidra til tiltak som oppleves relevante og legitime for dem det gjelder.
– En annen nøkkel har vært å gjøre kunnskapen ikke bare «open access», men også «easy access». RTV Map Tool visualiserer komplekse data på en måte som gjør dem forståelige og brukbare for mange ulike målgrupper. Kompendiet gir korte, klare og forskningsbaserte svar på omstridte og politiserte begreper, med tydelige lenker til originalforskning. I tillegg har vi jobbet systematisk med kronikker i utlandet, intervjuer, veiledere, foredrag og undervisning tilpasset ulike målgrupper. I arbeidet med hets og trusler har vi bevisst framhevet at dette er et strukturelt problem som krever institusjonelt ansvar, og vi har kommunisert dette til universiteter, politiske institusjoner og europeiske forskningsorganisasjoner (som ECPR) – noe som har bidratt til konkrete endringer i rutiner og prioriteringer.
– Har dere noen tips eller erfaringer dere vil dele med kolleger, for at deres forskning blir tatt i bruk?
– Min erfaring er at det er avgjørende å starte med behovene til de som skal bruke kunnskapen. Inviter praktikere, forvaltning, sivilsamfunn og formidlingsinstitusjoner inn tidlig, og skap faste arenaer der de kan beskrive hvilke utfordringer de står i, og hva slags kunnskap de savner. Da blir forskningsspørsmålene mer relevante, og sannsynligheten for at resultatene faktisk blir tatt i bruk, øker betraktelig. I tillegg vil jeg understreke betydningen av å se på formidling som en kjerneoppgave: å utvikle lett tilgjengelige nettressurser, visualiseringer, korte forklaringer og målrettede foredrag er viktig for å få den forskningsbaserte kunnskapen ut til de som kan ha nytte av den.
– Et annet råd er å bygge langvarige relasjoner framfor enkeltstående prosjekter. Nettverk som RAN, konsortiet og faste seminarrekker gir rom for gjensidig læring over tid. Samtidig er det viktig å tenke institusjonelt: når forskningen avdekker problemer, bør man løfte fram strukturelle løsninger og ansvar hos organisasjoner, ikke bare individuelle strategier. Til slutt vil jeg understreke viktigheten av å utfordre etablerte forestillinger når dataene tilsier det, selv om det kan være politisk og moralsk krevende – slik RTV-databasen har gjort ved å kritisere en utbredt antakelse om en drastisk økning i høyreekstrem vold. Det er en viktig del av det å bidra til en kunnskapsbasert offentlig samtale og politikkutforming.