– Hvordan har forskningen din blitt tatt i bruk?
– Jeg har stor tro på at jo bedre folk forstår klimapolitiske utfordringer, desto bedre vil de bli til å navigere dem. Jeg håper å bidra til å gjøre folk litt bedre i stand til å skape og iverksette klimapolitikk, og å lære av prosessen, men det er ikke så lett å peke på konkrete resultater. Fordi klimapolitikk kan være politisk omstridt og motkreftene sterke, så kan det være vanskelig å faktisk ta kunnskapen min i bruk, men motstand mot klimaomstilling er også noe jeg kan hjelpe folk med å forstå.
– Forskningen jeg holder på med, om offentlig klimastyring og klimapolitikk, EU, i Norge og i andre land, er relevant for klimaeksperter, politikere og folk flest med et klimaengasjement. Byråkrater, næringsliv og miljøbevegelse er ofte veldig interesserte i det jeg jobber med, og noen ganger opplever jeg også mye vitebegjær hos politikere.
– Jeg har mye kontakt med klimaforskere fra mange andre fagbakgrunner. De som driver med mer klassisk klimaforskning har smertelig erfart at deres advarsler ikke blir lyttet til, men de forstår ikke alltid hvorfor. Før var det vanlig å tro at naturvitenskap kombinert med litt økonomi ga oss den kunnskapen vi trengte for å løse problemet, men det er det få som mener lenger. Både beslutningstakere og klimaforskere har erfart at klimaproblemet mest av alt er et samfunnsproblem, en politisk og sosial utfordring, og ikke bare en markedssvikt. Naturvitenskap, økonomi og teknologisk kunnskap er avgjørende, men gir ikke alene kunnskap om hva myndighetene kan og bør gjøre i de ulike fasene av omstillingen til netto-null klimagassutlipp. Politiske snublesteiner er kanskje de største hindrene, og derfor opplever jeg en tørst etter statsvitenskapelig kunnskap. Heldigvis har vi mye mer relevant kunnskap å by på enn for noen år siden, mye mer enn bare den forskningen jeg er involvert i. Fremdeles er det mange ting vi ikke har fått forsket godt nok på, men det publiseres ny og bedre forskning hele tiden.
– Hvem har brukt resultatene – for eksempel i politikk, praksisfeltet, næringsliv, offentlig forvaltning eller sivilsamfunn?
– Gjennom FNs klimapanel FNs klimapanel (IPCC) - miljodirektoratet.no og det svenske Klimatpolitiska Rådet | Swedish Climate Policy Council har jeg fått veldig gode muligheter til å kommunisere min forskning til byråkrater og beslutningstakere, spesielt i Sverige, men også i resten av verden. Også i Norge blir jeg ofte invitert til å komme med innspill til klimapolitiske prosesser, og miljøforvaltningen er ofte spesielt interesserte. 28 land over hele verden har etablert et vitenskapelig klimaråd som skal gi faglig funderte råd om klimapolitikken. Siden vi ikke har dette i Norge, så er det mer krevende å få kommunisert forskningen jeg driver med til beslutnngstakere i mitt eget land.
– Det er mørke tider, og viktige stormaktsledere virker lite interessert i å løse samfunnsutfordringer. Det vil stagge omstillingen, og føre til at klimaendringene blir enda mer dramatiske enn de vi allerede opplever. Dette er selvsagt ikke noe forskningen min kan gjøre noe med, og det vil bli krevende å leve godt i et samfunn med mye dramatisk vær, samtidig som vi kutter utslipp. Jeg er overbevist om at klimainteressen helt sikkert kommer tilbake, i hvert fall i land som bevarer forskningsfrihet og demokrati. Når det skjer, bør vi ha sørget for at beslutningstakere har mye god og relevant kunnskap lett tilgjengelig.
– Det er forskjell mellom land når det gjelder hvilke fagfelt som blir lyttet mest til i klimapolitikken. Mens Norske myndigheter har tradisjon for å lytte mest til å samfunnsøkonomisk forskning, så har Danmark og Tyskland gitt mer rom for ingeniører og teknologer. Sverige skiller seg ut ved å vektlegge en større bredde av eksperter fra samfunnsfag og humaniora. USA under Biden beveget seg også i den retningen. Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at jeg ble invitert inn som medlem i nettopp det svenske klimapolitiske rådet. Jeg er stolt over å være den eneste ikke-svenske eksperten som har vært medlem der. Jeg lærte mye av det.
– Hvordan jobbet du for å sikre at forskningen din bidrar til positiv samfunnsutvikling?
– Jeg ønsker å være konstruktiv, og ikke bare forske på hvorfor klimapolitikk er vanskelig, men også komme opp med forslag om hvilke politiske klimaløsninger som kan fungere. Det er lettere sagt enn gjort, for vi statsvitere har mye bedre verktøy til å forklare hva som har gått galt, enn til å komme opp med råd om fremtiden. Vi er i ferd med å skjerpe oss, og stadig flere av oss er opptatt av at faget vårt skal være nyttig. Det er ingen motsetning mellom fremragende forskning og å levere anvendbar kunnskap. Det er jo mye lettere å argumentere for at forskingen bør tas i bruk når den er god.
– Siden mange land har lykkes godt med å kutte utslippene sine mye, så har vi endelig masse god empiri å forske på. Denne utviklingen gjør det mye lettere å identifisere hvilke typer klimastyring som kan få ned utslippene, selv om ingen helt vet hvordan vi skal komme til netto-null utslipp.
– Forholdet mellom forskning og politikk har også blitt en av forskningsinteressene mine. Jeg liker å tro at det jeg har lært av det, har gjort meg bedre i stand til å bidra med nyttig kunnskap, og å bli en bedre hovedforfatter i FNs klimapanel enn jeg var første gang jeg var med.
– Har dere noen tips eller erfaringer dere vil dele med kolleger, for at deres forskning blir tatt i bruk?
– Mitt utgangspunkt er at vi som jobber ved UiO er forpliktet til å formidle til flere enn studentene våre, men det er ikke nødvendig å gjøre det hele tiden. Andre oppgaver er ofte viktigere. Når jeg får en forespørsel så stiller jeg meg selv tre spørsmål: Vil det bli gøy? Har jeg noe viktig å si? Kan jeg lære noe av å delta? Svarer jeg ja på flere av disse bør jeg si ja til forespørselen. Kanskje flere kan ha nytte av å stille seg selv de spørsmålene?