Hvordan har forskningen deres blitt tatt i bruk?
– Vi er et team av forskere og psykolger fra Nasjonalt senter for sjeldne diagnoser, enhet Frambu og Psykologisk institutt ved SV-fakultetet som fra 2012 utviklet det som er blitt «SIBS», en manualbasert intervensjon for søsken og foreldre til barn med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse.
– Målet med SIBS er å bedre kommunikasjonen mellom barn og foreldre, og i tiltaket inngår praktisk trening i å snakke sammen om diagnosen og familieutfordringer, hvor mottoet for foreldre er å «lytte, utforske og bekrefte». Vi har gjort flere evalueringsstudier av SIBS i Norge, Danmark, Kambodsja og USA. Vi har trent over 600 gruppeledere i Norge og internasjonalt, og SIBS brukes i flere norske kommuner og helseforetak. SIBS brukes også i flere danske kommuner.
Hvem har brukt resultatene – for eksempel i politikk, praksisfeltet, næringsliv, offentlig forvaltning eller sivilsamfunn?
– Den danske Social- og Boligstyrelsen valgte SIBS som tiltak for søsken som pårørende og gjennomførte en omfattende implementerings- og evalureringsstudie av SIBS hvor danske kommuner aktivt måtte søke om å delta. Dette har ført til bred utbredelse av SIBS i Danmark.
– SIBS prøves nå ut ved tre klinikker for spiseforstyrrelser i det britiske helsevesenet (NHS) i regi av forskere ved Department of Psychiatry, University of Oxford. SIBS er også pilotert for familier til barn med diabetes i Texas, i regi av Baylor University. Tidlig 2026 skal vi til Sydney og trene autralske og kambodjanske gruppeledere i SIBS. SIBS er omtalt i Opptrappingsplanen for Psykisk helse.
Hvordan jobbet dere for å sikre at forskningen deres bidrar til positiv samfunnsutvikling?
– Dette er teamarbeid. Vi har jobbet systematisk over lang tid og vi har også fulgt mange blindspor på det som etterhvert er blitt en ganske bred aveny med mange avstikkere. Det vi har fått godt til er tett og systematisk samarbeid med brukere, og da mener vi både familier men også helsepersonell i praksisfeltet. Vi har reist mye og vært svært aktive på internasjonale arenaer.
–Vi søker kontinuerlig om forskningsmidler, og selv om vi totalt sett får flere avslag enn tilslag, har vi de siste 10 årene hatt jevn (men uforutsigbar) tilførsel av midler gjennom dette arbeidet.
–Vi underviser mye helsepersonell på ulike nivåer og formidler bredt. Vi har stor bredde i gruppen vår og vi er gode på ulike ting. Torun er en god formidler og utvikler, Krister har mer fokus på forskningsdelen, men begge jobber med alle deler av SIBS.
Har dere noen tips eller erfaringer dere vil dele med kolleger, for at deres forskning blir tatt i bruk?
– Det er mange som får dette bedre til enn oss, så her tror jeg vi skal være forsiktige med å bli eksperter.
– Hvis vi skal fremheve noe, så er det team-tenkning, kontakt med praksisfeltet, en gjennomgående «ja til det meste»-holdning, raushet overfor hverandres mangler og feil, tålmodighet – og kanskje viktigst, et brennende engasjement for målgruppen – for oss er det familier til barn med kronisk sykdom, en gruppe som har store umøtte behov særlig med dagens ekstremt krevende kommuneøkonomi.