Hvordan har forskningen din blitt tatt i bruk?
– Forskningen min består både i eksternfinansierte prosjekter (CIDEL, RECON, EU3D, DICE, PLURISPACE, REDIRECT, REGROUP, NFR-prosjekter) og egen-initierte arbeider. I begge tilfeller søker jeg å finne en balanse mellom grunnforskning og anvendt forskning.
– Prosjektet EU3D (Differentiation, dominance and democracy in the European Union) som jeg koordinerte bestod både av en demokrati-teoretisk analyse av flernivå EU som politisk system og direkte formidling inn i EU-systemet, dets medlemsstater og affilierte ikke-medlemmer som Norge. Formidlingskomponenten ble forsterket ved at de tre prosjektene som hadde fått finansiering av EU for å utrede EUs sammensetning og kompleksitet slo seg sammen i formidlingsprosjektet DICE (Differentiation: Clustering Excellence) som da omfattet vel over 150 forskere på tvers av Europa og hvor en rekke av disse var tenketanker med sterke koblinger til sine respektive lands myndigheter.
– I mange tilfeller vil forskning finansiert av EU eller NFR gi resultater langt utover prosjektperioden, siden vi ser nye muligheter og fordi prosjektene skaper nettverk og gir synlighet som fører til invitasjoner både fra forskere og offentlige og private institusjoner. I Norge fikk vi ekstra midler for å formidle resultater. Dette har ført til en rekke ulike publikasjoner blant annet den nylig publiserte boken Hvilket Norge i hvilket Europa? (Cappelen-Damm 2025).
– Forskningen blir også brukt i mer direkte policy-relevant forstand. Ett eksempel er Storbritannias beslutning om å holde en folkeavstemning om utmeldelse fra EU. Da hadde jeg allerede skrevet en del om Norges forhold til EU og ble i den forbindelse invitert av ulike britiske organisasjoner til å diskutere den såkalte Norge-modellen, altså Norges forhold til EU. Invitasjonene kom fra The Royal Society i Skottland, samt en rekke ulike universiteter i Storbritannia. Jeg har også hatt tre opptredener i House of Lords, to ganger for å presentere bøker og sist i sommer som ekspert i Northern Ireland Committee. For noen år siden ble jeg invitert av det skotske parlamentet til å skrive en utredning (denne skrev jeg med Jan Edøy da ansatt i Kommunal og Distriktsdepartementet). Jeg ble også i fjor invitert til å delta i en High-Level Group on Neighbourhood Interdependencies som skal gi råd til EUs Ministerråd om EUs eksterne relasjoner. Gruppen består av tidligere ambassadører, akademikere, representanter fra privat næringsliv og tidligere embetspersoner fra både medlemsland og affilierte ikke-medlemmer.
– I forbindelse med EU3D, og det at jeg er med i academic advisory group for EU-parlamentets museum European House of History, ble EU3D-prosjektet invitert til å organisere et seminar i EUs Jean Monnet House utenfor Paris. Der diskuterte vi prosjektet med utredere i EU-parlamentet og den tidligere administrative lederen for EU-parlamentet. Dette ble filmet.
– Utfordringen med å si noe helt tydelig om hvordan og på hvilken måte forskningen har blitt tatt i bruk er at slike prosesser er vanskelige å dokumentere, fordi forskeres rolle ofte dreier seg om å utvikle ideer og resonnementer som brukere anvender på den måten de finner mest relevant. Jeg får stadig tilbakemelding fra brukere om behovet for analyser som gir en mer overordnet oversikt over et problemfelt, som praktikere sjelden har tid til i en hektisk hverdag. Samtidig trenger vi forskere klare realitetsorienteringer og tydelig forståelse av hvor vi befinner oss. Samhandlingen forskere – praktikere har en rekke positive sider, ved at begge parter har noe som den andre trenger og samhandlingen bidrar både til opplysning og korreksjon.
Hvem har brukt resultatene – for eksempel i politikk, praksisfeltet, næringsliv, offentlig forvaltning eller sivilsamfunn?
– Så langt jeg kan se har alle disse gruppene blitt eksponert for min forskning som illustrert gjennom eksemplene over. Jeg har også både arrangert og deltatt på en rekke konferanser der forskere og praktikere har vært sammen og diskutert. I forbindelse med skrivingen av flere nylig utgitte bøker om Norges forhold til EU og Storbritannia har vi organisert samlinger med praktikere og diskutert ideene våre med dem. Det har vært svært fruktbart.
Hvordan jobbet du for å sikre at forskningen din bidrar til positiv samfunnsutvikling?
– Siden forskningsprosjektene i større grad enn før legger vekt på formidling fører dette til at vi som forskere må delta mer aktivt enn før i samfunnsdebatten. Dette har effekter på vår rolleforståelse. Vi kan ikke bare innta rollen som tilskuere, men må erkjenne at vi også er deltakere. Med det følger et viktig ansvar, nemlig å ivareta de normene og verdiene som forskerrollen innehar, samtidig som vi må være klare på når vi opptrer som forskere og når vi ikke gjør det. Det er viktig å ha en klar rolleforståelse og unngå rolleblanding.
– Jeg har også forsøkt å identifisere relevante kunnskapsbehov og har rettet iallfall deler av forskningen mot det. Dette gjelder særlig Norges forhold til EU. Det var et tydelig behov for mer kunnskap om Norges forhold til EU både i forkant og etterkant av den britiske folkeavstemningen. Dette var relevant for andre deler av min forskning. Jeg skrev derfor boken Squaring the Cricle on Brexit, can the Norway model work? med Hans-Petter Graver, jus, UiO. Forlaget satte oss i kontakt med The Conversation som driver global forskningsformidling og den korte artikkelen som summerte bokens innhold ble lest av over 10.000 personer i alle verdensdeler. Andre virkemidler har vært bloginnlegg, og podcaster. I forbindelse med det EU-finansierte EU3D-prosjektet som gikk over 4 år og involverte rundt 50 forskere i 10 land etablerte vi et samarbeid med en britisk organisasjon som formidlet blogginnlegg og prosjektet publiserte der en rekke blogginnlegg.
Har du noen tips eller erfaringer du vil dele med kolleger, for at deres forskning blir tatt i bruk?
– Mitt viktigste råd er at vi alltid må være oppmerksomme på de normer og verdier som ligger i forskerrollen uansett hva og hvem vi forholder oss til. Videre vil jeg understreke at det på ingen måte vil hindre oss i å være aktive i å sikre at vår forskning blir mest mulig tatt i bruk. Men vår troverdighet som forskere i en polarisert verden er det ekstra viktig å hegne om. Troverdighet er ikke nøytralitet eller upartiskhet, men åpenhet om de forutsetningene som vi legger til grunn for forskningen. Derfor er normativ forskning både viktig og verdifull, særlig når den hele tiden underlegges realitetsvurderinger.
– Når det gjelder formidling hadde vi i EU3D svært god nytte av et tett samarbeid med tenketanken Bruegel i Brussel. Vi hadde forpliktet oss til å skrive minst 5 ulike ‘policy briefs’ med råd basert på forskningen vår. Min erfaring er at forskere overvurderer ofte hvor lett det er å nå ut til folk. Det er nærmest en egen kunst som forskningsformidlere og journalister behersker mye bedre enn oss. Bruegel var ansvarlig for produksjonen av disse 5 policy briefs og organiserte i den forbindelse en halvdags workshop der en ansatt som tidligere hadde jobbet som journalist i Financial Times gikk gjennom og kritiserte tidlige utkast. Det var svært instruktivt for alle involverte. Slike treningssesjoner kan jeg sterkt anbefale.
-
Les også Forskningsdekanens leder: Verden preget av endringer: Ansvar gjennom samfunnsinnovasjon?