Aktuelt - Side 8

I forskningsprosjektet FOODIMPACT er middelalderens fiskemat og hva slags fisk som var tilgjengelig for Oslos befolkning i middelalderen blant det vi skal se nærmere på.

I middelalderen ble Oslo gradvis en del av et større internasjonalt handelsnettverk. Byen ble en handelsstasjon (Factorie) for den Hanseatiske liga på 1300-tallet.

Torsk (skrei), som var tørket, var antakelig vår aller viktigste handelsvare. Det viser både arkeologiske og skriftlige kilder. Spørsmålet er hva dette gjorde med tilgangen til og bruk av fisk i de norske byene. Ble det spist mye tørrfisk eller ble det meste eksportert ut av landet? Var lokalfanget fisk viktig i kostholdet? I så fall, hvilke fiskeslag ble spist. Kan de beina vi finner si noe om hvordan fisken ble tilberedt?

Det skal vi forsøke å finne svar på.

I Voluspå heter det at «þá var grund gróin, grænum lauki» — da grodde grunnen med grønne løk. Noen oversettelser på både norsk og svensk tolker dette til at grunnen grodde med grønne planter, urter eller gress, men det norrøne lauki betyr løk. Løk omtales både i sagaene og i runeinskripsjoner. En beinkniv datert til jernalder, funnet i Alversund, har runeinnskriften lina-laukaR. Noe løk vokser vilt, men sannsynligvis har man dyrket løk siden vikingtiden, og man hadde tilgang på, og kjennskap til, flere typer løk så som: Kepaløk, vill-løk, bendelløk (Vestlandet) og seiersløk (Lofoten). Man har også funnet spor av hvitløk i både vikingbosetningen Hedeby (nåværende Tyskland) og i York. I sistnevnte by hadde man også purreløk. Og løk fortsatte å være en viktig matvare da middelalderens byer vokste frem.

Seks års arbeid med viking-DNA er denne uken publisert i Nature.

På Kulturhistorisk museum ligger det mange beskjedne gjenstander som utgjør et vell av kunnskap om mennesker i tidligere tider. I arkeologiske utgravninger i middelalderbyene dukker det opp en mengde dyrebein.På mange av dem er det spor etter saging og kutting. Av mange av dem ble det laget kammer, spinnehjul, spillebrikker, knivskaft og nåler, men vi finner også det som ble kastet vekk eller glemt etter at disse tingene ble laget. Blant beina finnes også rester av mat. 

Et tvilsomt funn med et brokete rykte har endelig blitt bragt frem i lyset, og Gjermundbu-hjelmen er ikke lenger den eneste vikinghjelmen i verden!

Førsteamanuensis i arkeologi Marianne Hem Eriksen har blitt tildelt et Starting Grant på 1,5 million euro fra det europeiske forskningsrådet med prosjektet ‘Body-Politics: Personhood, Sexuality, and Death in the Iron and Viking Ages’ I årets tildeling.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 27.7.2020

En tidlig form for fjellstue sørget for mat på bordet og en seng å sove i for både konge og pilegrim på vei over Dovrefjell.

En gang på slutten av 800-tallet ble det oppført en 200 m2 stor hall midt oppe på høyfjellsplatået på Dovre. Den staselige bygningen må ha vært synlig på lang avstand. Hallen ble supplert med minst fire andre hus, og fjellgården var antakelig i bruk helt til svartedauden. Hva slags sted var dette?

Etter to lange år innsvøpt i stillaser er Historisk museums hovedbygning i Frederiksgate igjen opp i dagen, i fordums prakt.

Et dokument er ikke nødvendigvis et papir med påskrevne bokstaver. Et dokument kan være digitalt, det kan være lyd, film, etc. Det kan også være en stein.

Både humle og pors er planter som ble brukt som smakstilsetning ved ølbrygging. Pors er den av plantene som har blitt brukt lengst til dette formålet. Dette er en krydderplante som vokser vilt i Norge, og da spesielt i myrområder. Den blir stort sett 30-80 cm høy. Vi vet ikke sikkert om den ble dyrket i middelalderbyene eller om man sanket planten, men paleobotaniske spor forteller oss at den i hvert fall var i bruk der. Både i Oslo og Trondheim har man funnet rester av pors datert til 1000-tallet, men enkelte dateringer går lenger tilbake enn dette. Det vil si at planten var i bruk før byene kom til. Fra Bergen har man spor etter pors brukt til øl-brygging fra 12-1300-tallet.

Mykje har skjedd med runesteinar i Noreg sidan dei fyrst vart reist. Her er nokre døme frå livet til tre kjende runesteinar som no høyrer til samlingane ved Kulturhistorisk museum.

Hundorp på Østlandet er i sagalitteraturen omtalt som et av de viktigste hedenske kultstedene i sen vikingtid. Nå skal området scannes med georadar for første gang.

Melkemat har lange tradisjoner i Norge, både i byene og på landsbygda. I middelalderbyene fantes det fjøs midt inne i bykjernen. Her kunne man få kortreist melk fra både kyr, sauer og geiter.  Det er funnet rester av flere slike fjøs i gamlebyen i Oslo, og et høyt innslag av bein fra kyr som har fått bli gamle før de ble slaktet tyder på at mange ble holdt som melkeprodusenter.

For første gang på over hundre år skal et vikingskip graves ut i Norge. Gjellestadskipet kan gi helt ny kunnskap om vikingtiden – takket være moderne teknologi og nye arkeologiske metoder.

Tre håndskriftsamlinger med matoppskrifter som er skrevet på norrøne språk er bevart fra høymiddelalderen. Både formen og innholdet i disse oppskriftene tilsier at de er skrevet for folk som hadde råd til å spise kylling. Det var ikke hverdagskost.

Skulle man lage langkokte retter i middelalderen var det sannsynlig at man ville brukt en gryte av kleberstein til å tilberede maten. Kleberkarene, og kleberstein i seg selv, er veldig anvendelige og ble mye brukt både i vikingtiden og i middelalderen. Fra middelalderens Oslo har vi mange spor etter denne populære ”kasserollen”.  

Laggede kar er trekar i forskjellige størrelser som har blitt brukt til oppbevaring av ulike typer mat. Disse karene består av en bunnplate med flere utskårede og høvlede staver med en svakt konkav innside og konveks utside som er festet i bunnplaten. Sammen utgjør disse stavene veggen på karet. Laggen er det innskårne sporet i bunnen av stavene hvor de festes til bunnplaten. Når treverket er godt trutnet og stavene står støtt inntil hverandre, blir karene vanntette.

Laggede kar hadde også gjerne én eller to ørestaver; det vil si staver som stakk høyere opp enn de andre. Disse kunne brukes enten som håndtak å gripe tak i eller som feste til en hank og til lokket hva det laggede karet var utstyrt med dette.

Rundt veggen på karet gikk en gjord, et bånd, som holdt karet sammen med en lås.

I 2016 overtok Kulturhistorisk museum samlinga etter den norske eventyraren og handelsmannen Oscar Mamen. Museet starta straks å digitalisera samlinga for å kunna forska på henne. Sjølv før KHM overtok samlinga, har ho vekt stor interesse i utlandet.

Når du hører ordet pølsepinne tenker du kanskje på grillpinner man spikker når man er på tur i skog og mark og trenger et redskap til å grille pølsa over bålet. Middelalderens pølsepinner har derimot hatt en helt annen funksjon, skjønt de kan ha vært, slik navnet tilsier, knyttet til pølser og pølsemaking. Dette er riktignok en av flere tolkninger av disse pinnene, som også kan ha vært benyttet til blant annet tekstilhåndverk.  

Pølsepinner har blitt funnet i Norden og i Storbritannia. De eldste funnene skriver seg til en irsk bosetning, Lagore Crannog, datert til siste halvdel av 600-tallet. Bruken av pølsepinner føyer seg altså inn i en vidstrakt og gammel matkultur. I Oslo ser de ut til å dukke opp i funnmaterialet fra 1100-tallet.

I senmiddelalderen spiste folk flest flate brødleiver med lite gluten mens surdeigsbrød bakt i vedfyrt bakerovn var forbeholdt spesielle anledninger. Og gammelt brød ble omdannet til nye retter.

Laggede kar er trekar med en rund eller oval bunnplate hvor man setter sammen en vegg av høvlede staver med innskårne hakk som griper om bunnplaten. 

Kvart år lagar masterstudentar ved Museologi og Kulturarvstudier ei utstilling på Historisk museum i samarbeid med Kulturhistorisk museum. Årets utstilling opnar 19. februar.

Ved rydding i en hylle med steingjenstander la jeg en dag merke til en drueklase av stein som lå blant andre dekorelementer av stein til bygninger. Når jeg jobber i gjenstandsmagasinet kommer jeg over gjenstander som vi ikke har så mye informasjon om. Dette kan det være ulike grunner til, men vi ønsker jo å vite mest mulig om de gjenstandene som tas vare på. I tillegg skilte denne gjenstanden seg ut ved at den forestiller mat, og dét en type mat som det ikke var så opplagt at man skulle ha tilgang på i Norge i middelalderen. Nysgjerrigheten min ble selvfølgelig vekket. Dette måtte jeg finne ut av. 

Kardemomme, kanel og ingefær er krydder vi gjerne forbinder med kaker og gjærbakst. I middelalderen ble disse krydderne brukt til helt andre ting. Eksotiske krydderblandinger var dyre ingredienser i fine sauser til kjøtt og fisk.

Forberedelsene til det nye Vikingtidsmuseet er i gang