Til høsten er det valg av ny ledelse ved instituttet. For meg som er fersk i ledertroikaen er det interessant å se hvor komplisert og samtidig gjennomarbeidet denne prosessen er. Valg som ved tidligere år, eller ansettelse, var begge alternativer ved utskiftning av ledelsen. Allerede i høst ble det lagt en tidsplan som skulle sikre muligheten for begge alternativene. Det høres kanskje enkelt ut, men fordret nøye tenkning om datoer og saksbehandlingstid slik at alle relevante instanser i universitetssystemet skulle kunne behandle spørsmålet i riktig rekkefølge, i sine ikke alltid like hyppige møter.
Prosessen endte altså med fortsatt valg. Fra Campus Ahus har det vært fremmet et ønske om å kunne ta stilling til hvem som blir leder av Campus Ahus og nestleder ved instituttet etter valget. Dette blir mer oversiktlig dersom hele ledertroikaen stiller til valg, enn om bare instituttleder stiller og senere peker ut sine to nestledere. Ledelsen fremmet dette for instituttrådet og fikk støtte for forslaget. Saken skal nå til dekanen for vedtak. Denne løsningen er den mest vanlige i universitetet for øvrig.
Men hvordan skal vi vite hvilke av kandidatene som stiller til valg som utgjør den mest kompetente ledelsen?
Jeg begynte som leder av Campus Ahus i august og innrømmer gjerne at jeg møtte en bratt oppoverbakke. At å lede akademikere er som å gjete katter, det var jeg klar over – og sånn må det nok være. Men at jungelen av instanser og forordninger var så tykk hadde jeg nok ikke helt tatt innover meg. Langsomt har jeg begynt å se alle puslespillbitene, latt meg imponere av viljen til å få til noe sammen fra både institutt og sykehus, og skjønt hvor viktig det er å kjenne historikken.
Å lede vårt institutt krever god kjennskap til organisasjonen, evne til å lytte, evne til å søke råd, og evne til avveining av kryssende interesser. I tillegg kreves den robusthet man må ha når man – relativt ofte – må stå ved avgjørelser som nødvendigvis ikke er like populære i alle leire. I sannhet ikke for pyser og utålmodige sjeler.
På Campus Ahus er forholdene mer oversiktlige. Universitetsadministrasjonen og sykehusets forskningsadministrasjon jobber nærmest sømløst sammen. Vi har ukentlige samordningsmøter. Samarbeidsavtalen mellom institusjonene er lett revidert for å kunne opprette et mer topptungt felles forskningsutvalg, der møtene ledes annenhver gang av Campus Ahus-leder og sykehusets forsknings- og innovasjonsdirektør. Sykehusets forskningsstøtte fungerer godt, og har nylig utviklet en løsning med pakkeforløp for kliniske behandlingsstudier. Det drives undervisning i stort omfang, der vi får gode tilbakemeldinger.
En ny Campus Ahus-leder vil komme til en relativt oversiktlig situasjon, der det fortsatt kreves stor innsats for å forsterke forskningen. Et stort hjerte for Ahus kan være godt å ta med inn i posisjonen.
Til slutt vil jeg gjerne legge inn et avsluttende HURRA for tildelingen av Kong Olav Vs kreftforskningspris til Vessela Kristensen. Det er ikke ofte denne prisen går til en som har hovedstilling ved instituttet. Vessela er knyttet til EpiGen-laboratoriet på Ahus, og har en bistilling på OUS. Vi på Ahus er kjempestolte av henne, og gleder oss til prisutdelingen i Gamle Festsal 16. april.