Si «kick-off» og tankene vandrer fort i retning av bedriftsorganiserte utskeielser på et avsidesliggende høyfjellshotell eller pinlige runder med LaserTag og Go-kart. Men det er fullt mulig å bruke en slik anledning til noe mer enn å i kor rope «så kjører vi!» Det er, heldigvis kan man si, denne siste strategien man har valgt for MNs EU-prosjekter.
Det foreløpig siste tilskuddet til MNs store portefølje av EU-finansierte prosjekter er ELECTRA. Det er ledet fra UiO av professor Truls Norby som til daglig har tilhold hos Senter for materialvitenskap og nanoteknologi i Forskningsparken. ELECTRA har som formål å forbedre og forenkle produksjonen av hydrogen og støttes økonomisk av EU-kommisjonens FCH-avdeling. Prosjektet består av sju partnere fra Norge, Spania, Frankrike og Island, og vil hvis det lykkes i å nå målene sine bidra til å muliggjøre storskalaproduksjon av hydrogen, og det til en langt lavere pris enn i dag. Hydrogen er et av «fremtidens drivstoff», og det trekkes frem som en viktig komponent i løsningen på noen av klimaproblemene våre.
ELECTRA er teknologisk komplekst, og partnerne kommer fra både akademia og industri. Å få partnere med såvidt forskjellige utgangspunkt — for ikke å snakke om kulturbakgrunn, faglig og geografisk — til å jobbe effektivt sammen er en utfordring. Det er klart at en bedrift har et helt annet utgangspunkt og en helt annen motivasjon for å delta i et prosjekt enn en forskningsinstitusjon, til tross for at de som skal gjøre jobben kanskje har sammenfallende fagbakgrunn. Et kick-off blir dermed både en psykologisk øvelse og en mulighet til å legge premissene for et samarbeid som skal vare i mange år fremover.
ELECTRAs oppstart omfattet faglige presentasjoner og diskusjoner, administrativ informasjon og klassisk bli-kjent. Noen av partnerne kjenner hverandre fra tidligere prosjekter, mens andre er nye i familien. UiO har tidligere samarbeidet med både SINTEF og spanske CSIC i tilsvarende prosjekter, mens industripartnerne CRI og Marion er nye bekjentskaper.
Å starte fra samme utgangspunkt, eller i det minste være klar over hverandres startsted, er essensielt for å kunne gjennomføre et prosjekt på en skikkelig måte. Man skulle tro at man etter en intens søknads- og forhandlingsprosess var enig om alle detaljer i et prosjekt, men slik er det selvsagt ikke. De fleste konsentrerer seg om sin lille bit, og lar de andre holde på med sitt. Å bruke et kick-off til å ta runder for å trekke en felles startstrek har vist seg å være fruktbart, ikke minste fordi alle kommer med en vilje til å drive prosjekt man kan se svalne litt etter hvert som tiden går.
En prosjektkoordinator skal påse at både prosjektet når de vitenskapelige målene sine, og at partnerne klarer å gjøre den jobben som trengs. Dette innebærer å oppfylle et sett med formelle forpliktelser som alle som har befattet seg med forskning vet bare kommer i veien for det morsomme. Det som oftest kludrer til dette er at man vandrer uforberedt inn i slikt som økonomirapportering og aktivitetsrapporter.
MNs koordinatorer bruker derfor kick-off til å skissere både regler og prosjektspesifikke rutiner for å lette dette. Erfaringen viser at selv de som har vært med på flere prosjekter trenger en oppfriskning, i tillegg til at reglene forandrer seg mellom prosjekttypene og -programmene. For eksempel, et kick-off er en gylden anledning til å forklare hvordan — og når — pengene strømmer. Dette er det man lettest misforstår, og som, hvis det blir stående uforklart, genererer svært mye etterarbeid for en koordinator. Med ti minutter på kick-off har man spart dagers arbeid om et år.