English version of this page

Autonomi og samhandling i en pandemi

Universitetene er autonome institusjoner med store fullmakter og selvstendig forvaltning av økonomisk rammetildeling. UiO viderefører den autonome strukturen nedover i organisasjonen, der museer, fakulteter og institutter forvalter sin økonomiske portefølje og sine personalressurser som selvstendige enheter. Hvordan fungerer så ansvaret som følger friheten ved en autonom organisering, når krisen rammer?

portrettbilde

UiOs rammetildeling på nesten 6.1 milliarder kroner fra Kunnskapsdepartementet (KD) fordeles til fakultetene og museene, etter at det er avsatt midler til drift av sentral administrasjon og vedtatte satsinger. Det er opp til fakultetene å forvalte sine midler på en ansvarlig måte, innenfor gitte rammer - særlig knyttet opp mot utdanningsoppdraget. I spesielt vanskelige situasjoner fungerer imidlertid institusjonen som et økonomisk sikkerhetsnett, der enhetene bidrar kollektiv. Inntektstapet ved UiOs museer og tannklinikken ved Odontologisk fakultet var i pandemiåret 2020 så stort at de ikke klarte byrden alene. Alle fakulteter ved UiO bidrar derfor i årets budsjett med å rette opp dette underskuddet. Viktig i denne sammenheng er at kunnskapsministeren og KD forventer at UiO, som en autonom institusjon, håndterer konsekvensene av pandemien innenfor tildelt økonomisk ramme.

Tilsvarende fordeler vi fakultetets økonomiske ramme til instituttene etter en egen fordelingsmodell som vedtas av fakultetsstyret, etter at midler til fakultetsledelse, administrativ drift, vedtatte satsinger og en begrenset strategisk reserve er dekket. Instituttene forvalter sin tildelte ramme som selvstendige økonomiske enheter, som de styrer basert på langtidsprognoser. Ved uforutsette hendelser med store økonomiske konsekvenser, har fakultetet hatt tradisjon for å hjelpe institutter og sentere. Eksempler på slik ekstraordinær støtte er tilrettelegging av lokaler ved tildeling av TEM til Senter for materialvitenskap og nanoteknologi i 2013, innredning av lokaler til SFU i 2016 og SFF i 2018, og økonomisk bidrag etter nedstenging av dyreavdelingen ved IBV i 2018. I slike tilfeller har fakultetsfellesskapet bidratt med midler, fordi vi ikke kan forvente at instituttet har nødvendig økonomisk handlekraft innenfor sine tildelinger og forpliktelser. Tilsvarende vil fakultetet vurdere en henvendelse som kan komme fra ledelsen ved IBV, hvis det viser seg at konsekvensene knyttet til asbestforurensningen ved Kristine Bonnevies hus blir så omfattende at de ikke kan håndteres av instituttet alene. 

Når krisen rammer

Hva skjer så når krisen rammer alle samtidig? Når ansatte har vært utestengt fra campus, forskningsaktivitet legges ned, reiseaktivitet opphører, nyansatte forskere ikke kommer inn i Norge, den daglige kontakten mellom stipendiat og veileder opphører? Forskyver denne situasjonen ansvaret mellom nivåene ved UiO? Hvilke forventninger har ansatte i en slik situasjon?

Når krisen er et faktum, kan det være nærliggende å peke oppover. Gleden ved autonomi og selvstyre kan brått snus til en uhåndterlig belastning. Da er det godt at vi kan samle troppene i et større lederfellesskap med felles forpliktelser. Fakultetet har et svært kompetent instituttlederteam, som hver for seg gjør en flott jobb for sine institutter og på vegne av fakultetet som helhet. Sammen tok instituttlederne og fakultetsledelsen grep ved nedstengningen i mars-april i fjor. I etterkant iverksatte vi en helhetlig prosess med forlengelse av stipendiatstillinger, for å sikre gjennomføring av doktorgradsarbeidene. Totalt ble det innvilget 482 uker forlengelse til 80 av 128 søkere. Mye ble dekket av instituttene, i tillegg benyttet vi fakultetets store, strategiske fellesressurs av stipendiatstillinger («KD-stillinger») for å finansiere langvarige forlengelser.

Vi har fått gode tilbakemeldinger på prosessen, med noen klager. Da har fakultetet vurdert instituttenes prosedyrer, men det har aldri vært aktuelt å overprøve faglige beslutninger. Den faglige autonomien er krystallklar også i en krise! Videre har institutter, sentere og forskningsgrupper selvsagt et selvstendig ansvar for å legge arbeidsforholdene best mulig til rette for sine unge forskere, for eksempel ved å benytte akkumulerte midler eller omdisponere ressurser til faglige aktiviteter. I en felles krise kan det vanskelig argumenteres for at enkeltpersoner eller -miljøer skal ha større tilgang til fellesskapets ressurser enn andre. Når det er sagt, er det klart at forskningen rammes ulikt. Ved behov trer instituttfellesskapet derfor inn - gjennom samlede prosesser.

Nye forlengelser

Det er et år siden UiO var stengt ned, og det er behov for nye søknadsprosesser om forlengelse av postdoktor- og stipendiatstillinger. Vi har mottatt midler fra KD til forlengelse av stillinger finansiert av EU og private aktører, inkludert Kreftforeningen, men er avhengig av at forskningsmiljøene søker øvrige eksterne finansiører om å få omdisponere akkumulerte midler til forlengelser. Basis-forlengelser skal primært finansieres av instituttet, men det kan også denne gangen bli aktuelt å benytte fakultetets felles stillingsressurs av «KD-stillinger» ved behov av langvarig karakter eller stor totalbyrde for et institutt. Alle søkere skal sikres individuell behandling etter felles kriterier, uavhengig av finansieringskilde.

Autonomi under kriser

Autonomi kan være krevende. Ansvaret som følger med, gjelder også under kriser. Rammebetingelsene kan imidlertid endres ved overordnede beslutninger, som vi alle har erfart under pandemien. Fakultetet har over tid etablert et solid instituttfellesskap, bygget på tillit, deling og samhandling. Det er vår styrke. Samlet har vi ressurser og verktøyene som skal til for å komme oss gjennom krisen i fellesskap.

Jeg vil takke alle som jobber ved vårt fakultet for en fantastisk innsats det siste året! Vi ser ut til å være i innspurten av pandemien i Norge – nå gjelder det å holde ut litt til!

Av dekan Solveig Kristensen
Publisert 31. mai 2021 09:56 - Sist endret 31. mai 2021 09:56