Hovedproblemet er at internasjonaliseringen ofte sees uavhengig av hovedmålene for det vi driver med. For meg er det enkelt; Fremragende forskning, ja takk. Forskning som understøtter/gir næringsliv og innovasjon, ja takk. Studenter som lykkes både faglig og personlig, ja takk. Det holder det; Internasjonalisering som et mål i seg selv uavhengig av disse tre målene, nei takk.
Vi jobber med en kort policy ved MN. På forskningssiden (som dog ikke skal sees uavhengig av forskningen), tenker vi det er fire hovedprioriteringer som understøtter de målene jeg tenker er tilstrekkelige (de tre "ja takkene" over).
Den første hovedprioriteringen er fremragende forskningsgrupper som tiltrekker seg studenter fra de beste universitetene, som tiltrekker seg de beste professorene som har friår etc. Ved Institutt for teoretisk astrofysikk (ITA) forstår jeg (min tolkning) at strategien er temmelig enkel og god; de skal være så gode at de inviteres inn i de mest interessante internasjonale prosjektene (kommer tilbake til dette under punkt fire)).
Den andre hovedprioriteringen er EU. Vi jobber godt mot ERC, vi lykkes med Marie Curie stipendordninger og vi blir stadig bedre i forhold til tematiske utlysninger. EU er et så klart mål at jeg synes separate strategier for enkeltland utenfor EU (BRIKS for eksempel) blir vel voldsomt. Staurene spriker.
Vi tenker heller at den tredje hovedprioriteten er å understøtte faglig sterke, robuste forskningsmiljøer med klare og tydelige drivere som vil internasjonalt samarbeid. Bottom-up! Hvilket land de ønsker å dyrke frem sterke vekselvirkninger med er underordnet. Brasil, jatakk om det er riktig. Sør-Korea, ja takk om det er riktig. Kvalitet er kravet, og langsiktighet. I 2015 setter MN av betydelige midler for å understøtte initieringen av denne typen Bottom-up internasjonalisering.
Den fjerde hovedprioriteten er internasjonal infrastruktur. ITA er involvert i Planck-satelitten, i det Svenske solteleskopet på Las Palmas med mer. Våre fysikere er for eksempel involvert i CERN-samarbeidet, mange kjemikere benytter ESRF-anlegget i Grenoble. Marine biologer benytter våre egne fartøy, men er og på tokt med store internasjonalt finansierte forskningsfartøy. Denne internasjonaliseringsaktiviteten er det viktig å understøtte sterkt. Fantastisk infrastruktur som gir fortrinn i forhold til ny vitenskap. Vi må ikke bli sittende igjen på berget her hjemme når de store nye internasjonale infrastrukturkonsortiene skal finansieres. Her er internasjonalisering et godt underbyggende argument. Men ikke et argument i seg selv.