- Hvorfor ønsket du å bli prorektor?
- Det er et stort privilegium å bli spurt om å ha en slik rolle. Det er å være på post for en nøkkelinstitusjon i samfunnet – sørge for at UiO har innflytelse på politikk, forvaltning og rammevilkår for sektoren – og at vi utvikler universitetet i samspill med samfunnet. Et suverent rektorteam og bare greie og flinke folk hvor enn jeg går gjorde at jeg ville ta utfordringen.
- Hva er det viktigste du har lært i viserektorvervet?
- Listen over læringspunkter er lang. For eksempel at kampen for grunnforskning er kontinuerlig og ikke kan tas for gitt. At UiO er velsignet med smarte, engasjerte forskningsdekaner og studenter og hvor viktig og riktig det er å være med i et fellesskap av europeiske Vice Presidents ved «likesinnede» institusjoner. At vi må ha fullt trøkk på klima og miljøsaken. At jeg ikke trenger å samle nederlag i en ryggsekk og slepe den rundt – det rekker jeg ikke uansett: rist pelsen og løp til neste zoom. Jeg har dessuten lært at Knut Fægri, min forgjenger og vismann, hadde rett i følgende: fortsett å le. Det var ett av hans budskap da jeg tok over kontoret hans.
- Hva ønsker du å oppnå i inneværende periode?
To viktige prioriteringer: Å være med å skape aksept for UiOs rolle i det nasjonale kunnskapssystemet er viktig. UiO må også bli verdsatt for det universitetet ER – ikke bare GJØR. Og å være med å legge til rette for at UiOs forskere kan ha betingelser som gjør det mulig å drive langsiktig banebrytende forskning som er uavhengig.
- Hvordan preger det at du kommer fra SV-fakultetet deg i jobben som prorektor?
- Utdanningsbakgrunn er sterke saker – du kan ta prorektor’n ut av statsvitenskap, men ikke statsvitenskapen ut av prorektor’n.
- Får du forsket?
- … hmm, hva skal jeg si? Ikke nok. Ruger på noen nye prosjekt.