- Det er få slike akademiske møteplasser der utgangspunktet ikke er eget fagområde, men tvert imot en felles interesse for tverrfaglighet, formidling og forskningspolitikk er spennende. Så det gleder jeg meg veldig til å ta del i dette, sier Hilde Reinertsen, som er forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur. (TIK)
Akademiet for yngre forskere tok opp elleve nye medlemmer i år også Astrid Sandsør, som har en PhD fra Økonomisk institutt og nå jobber nå ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Det er også andre fra SV-fakultetet som er med fra tidligere.
- Hva håper du å få ut av fellesskapet? (Og hva ønsker du å bidra med?)
- Jeg ser fram til å bli kjent med et fellesskap av unge forskere som er både faglig nysgjerrige og forskningspolitisk orienterte. Det er alltid opplysende og nyttig å snakke med folk på tvers av faglig bakgrunn, særlig når man har som felles utgangspunkt at tverrfaglighet er berikende. Etter slike samtaler får jeg ofte nye ideer til min egen forskning som jeg ellers ikke ville ha kommet på. Det er også gøy å møte andre som er opptatt av formidling; jeg jobbet selv som debattredaktør før jeg kom tilbake til Blindern, og liker meg godt i skjæringsfeltet mellom akademia og samfunnsdebatten.
- Helt konkret ønsker jeg å bidra til en grundig gjennomtenkning og konkrete forslag til hvordan universitetene kan ta bedre vare på sine unge forskere.
- Akademiet for yngre forskere (AYF) har de siste årene blitt en sentral aktør i denne debatten – de har gjort empiriske kartlegginger, løftet fram hårreisende enkeltsaker og formulert konkrete politikkforslag. Dette vil jeg gjerne bidra til å videreføre. Noen av oss er velsignet med sterke og støttende forskergrupper lokalt, andre er ikke like heldige. Det er en systemsvikt på dette feltet som er overraskende krevende å få tak på - det er en diger gordisk knute der midlertidighet, eksternfinansiering, manglende kunnskap om personalansvar og en dyptsittende institusjonell arroganse virker sammen på svært uheldig vis.
Tre tanker i hodet samtidig
- Unge forskere er jo en svært sammensatt gruppe, men mange har til felles at vi er i etableringsfasen både faglig og privat – noen har småbarn og våkenetter på toppen av PhD-innspurt, publisering og undervisning, andre har flyttet alene til Norge og må lære seg språket og samfunnet på toppen av korte og krevende postdok-stillinger. Da er det jo ille når institusjonene ofte legger stein til byrden ved å gi minimal personaloppfølging underveis. Sett utenfra virker det ganske sprøtt å ikke investere mer i egen stab.
- Jeg mener det må gå an å ha tre tanker i hodet samtidig: Gi folk best mulige arbeidsforhold mens de er her, gi dem best mulige forutsetninger for å få toppjobber andre steder, og utlyse flere faste stillinger. Jeg har selv forsøkt å løfte denne komplekse problematikken gjennom formelle kanaler her ved SV og UiO, men det har dessverre vært en ganske nedslående erfaring. Jeg ser derfor fram til å utforske dette på en mer konstruktiv og kreativ måte innenfor rammen av AYF, og forhåpentligvis bidra til å klargjøre hvilke barrierer som ligger hvor, hva institusjonene selv kan endre på og hva som må løftes opp på politisk nivå.
Tenkt på det som ungdomsklubben
- Mange tenker nok på Vitenskapsakademiet som en litt gammeldags institusjon. Hva betyr det å få flere yngre medlemmer? / Har du ander innspill til fornyelse?
- Akademiet for yngre forskere er jo etablert av Vitenskapsakademiet, men det er en selvstendig institusjon – jeg har tenkt på det som barnebordet, eller som ungdomsklubben! De har jo en langt mer offensiv stil enn den mer lukkede moderorganisasjonen, noe jeg liker godt. AYF har de siste årene blitt en sterk stemme i debatter om forskningspolitikk og universitetspolitikk ved å kombinere faglig tyngde med oppfinnsom formidling og tydelige beskjeder om unge forskeres arbeidsvilkår. At AYF har en øvre aldersgrense, maks fire års medlemskap og tilstreber stor bredde både i fag, geografi og bakgrunner bidrar også til en stadig fornyelse og utvidelse av stemmer og perspektiver.
- Jeg har selv sans for både tradisjon og kontinuitet, men enhver akademisk institusjon må også gå inn i sin tid og speile samfunnet de er en del av.
- Jeg vet foreløpig ikke hvor mye jeg selv kommer til å ha å gjøre med «voksenbordet» de neste årene, men jeg vil tro at AYF allerede er en kilde til inspirasjon og fornyelse som bidrar til at Vitenskapsakademiet etter hvert kan oppleves som en tydeligere, bredere og mer relevant aktør for flere.
- Hvordan bestemmes det hvem som blir tatt opp?
- Alle som er interesserte kan sende søknad om å bli medlem. Nye medlemmer tas opp en gang i året. Antallet varierer utfra hvor mange som «pensjoneres» etter at deres fireårsperiode løper ut. Styret i AYF setter ned en opptakskomite som går gjennom søknadene, inviterer et utvalg av disse til gruppeintervjuer, og lager deretter sin innstilling om hvem som tas inn. Her etterstreber de bredde og variasjon, både av fag, geografi, kjønn og annen bakgrunn.